Ikke bare å rive

Det er ”bare å rive”, tror noen. Da vet de lite om hva som skal til for å fjerne godt over åtti prosent av det gamle sykehuset på Øya – landets største riveprosjekt.

Med ekspressfart endres landskapet mellom høyblokka og Nidelva. Rivemaskinene har fjernet Gamle hud, Morforlogi, Nevrologen og diverse småbyggelse. Nå faller Barneklinikken, Mikrobiologen og YLF-brakka. I alt utgjør dette et areal på 19 000 kvadratmeter og 18 000 tonn riveavfall. Det hele må vekk for å grave ut tomter til tre store sykehussentra i byggefase 2.

Må tenke motsatt
– Riving er et fag der vi hele tida tenker motsatt av bygging. Vi startet øverst og jobber oss nedover, sier Hans Torseth. Han har vært profesjonell river i femten år og reiser landet rundt som formann i Oslo-firmaet Rivningsspesialisten AS. På Øya har han 25 mann i sving, og den travle sykehusjobben for Helsebygg skremmer ikke.

– Nei, dette går greit. Her er det bedre plass enn vi ofte har i byer. Og stramme tidsfrister lever vi med hele tida. Kulda i slutten av mars var det eneste som skapte litt problemer fordi vi ikke kunne sprøyte på vann for å binde støv, forklarer Torseth (foto).

I bakgrunnen durer to svære høydemaskiner (Volvo 460 og CAT 350). De har en rekkevidde på over 25 meter og klipper ned betongen i de to øverste etasjene av den gamle barneklinikken. Den kraftige CAT 375 river de nederste etasjene, mens hjullastere og mindre gravemaskiner tidligere er brukt til å fjerne taket og ”innmaten” i korridorene.

Sanering og sortering
Selve nedrivinga er naturligvis den mest synlige, men langt fra hele jobben Torseth og mannskapet hans utfører. Kontrakten med Helsebygg stiller strenge krav til miljøvennlig riving i sykehusområdet. Målet er at minst 90 prosent av avfallet skal gå til gjenvinning og ombruk. Dette betyr systematisk sanering og avfallsortering i alle bygg (se egen sak). På dette området er det få som kan konkurrere med Rivningsspesialisten.

– Riving i dag er et stort puslespill. Ikke bare på grunn av alle miljøkrav, men fordi det alltid haster med byggestart. Derfor må vi samarbeide tett med byggherre og byggentreprenør. Når det gjelder Barneklinikken, ble vi bedt om å rive 20 meter av bygget før påske for at NCC skulle komme raskere i gang med utgraving. Men vi fikk da til det også, sier Torseth, som ikke kan tenke seg å bytte jobb med bygningsarbeiderne på den andre siden av gjerdet.

– Rivebransjen har en frihet og et tempo som passer meg godt. Her ser vi fort resultater av det vi gjør, samtidig som jobben krever mye kunnskap og erfaring. Vi følger bestemte riveprosedyrer, og for hver etasje lages det vi kalles stemplingsplaner. Det betyr at vi støtter opp med stålbjelker (stemplingsbein) for å hindre at bygget raser før det skal. Presset blir jo stort når vi fjerner bærende konstruksjoner.

Like ”fint” som å bygge
– Merker du at det betraktes som ”finere” å bygge enn å rive?
– Nei, det er ingen forskjell på oss og dem. Riving er mer utfordrende enn bygging, vil jeg si. Og som fagfolk har vi den respekten vi fortjener. Før i tida, da det gikk mer i sprenging og rivekuler, var nok bransjen mer prega av spesielle ”cowboytyper”. I dag er vi seriøse, spesialiserte – og internasjonale. I firmaet vårt er vi 120 ansatte fra mange land. De beste utenlandske riverne er kanskje tsjetsjenerne.

– Fordi de er vant til ødeleggelser hjemmefra?

– Jeg veit ikke hvorfor de er så gode. Men rivearbeid kan jo se litt krigsaktig ut før bygget er nede og rydda vekk. Sånn må det være for at noe nytt og bedre skal få plass.

– Barneklinikken (foto)) var tretti år gammel. Hva vil du si om kvaliteten på bygget?

– Den var elendig. I yttterveggene hadde isolasjonen seget helt ned. Bare et dobbelt gipslag holdt kulda ute. Og vinduene var håpløst tetta med silikon, så her ble det fyrt for kråka. Pasienter og ansatte fortjente virkelig å komme i nytt og bedre hus.

– Tenker du på at du river et sykehus?

– Det er klart at vi tenker vårt når vi ser utrangerte kuvøser og utslitte barnesenger. I dette bygget må det ha vært mye gråt og lidelse. Men vi rivefolk er vel ikke blant de mest sentimentale. Vi er her for å gjøre en jobb; så er det videre til neste anlegg.

– Rivearbeid kan se røft ut. Er det mye skader i bransjen?

– Nei, vi tar HMS på alvor og har ennå ikke hatt en eneste fraværsskade på Øya. Det hender noen får en spiker i foten, blå knoker eller rusk i øyet. Men alt i alt er dette er en trygg bransje, fastslår formann Torseth.



GJENVINNER NESTEN ALT
– Alt kan gjenvinnes, bortsett fra gamle bestemødre! humrer driftsleder Kenneth Andresen i Norsk Gjenvinning.*

Det er denne bedriften som tar i mot det gamle sykehuset ”i biter” fra Rivningsspesialisten. Første stopp er sorteringsanlegget på Heimdal, før avfallet sendes videre til spesialfirmaer som Norsk Gjenvinning enten driver eller har avtale med.

I følge Andresen fins det altså anvendelse for nesten alt: Betong knuses og blir til fyllmasse (noe kommer tilbake til nytt sykehus!). Trevirke kvernes til energigjenvinning. Plast blir ny plast. Glass kokes til bindingsstoff. Jern og stål brukes som råvarer for nytt jern.

Elektriske gjenstander plukkes fra hverandre og gjenvinnes – for å nevne noen bruksområder for de mange avfallsdelene fra Øya. I tillegg er det svært viktig med forsvarlig behandling av helse- og miljøfarlige stoffer som PCB, bly, kopper, kvikksølv, dioksin og asbest. Dette gjelder både under selve rivearbeidet og videre i mottaksapparatet.

– Det eneste vi kjører rett på fyllplassen er isolasjon. Gjenvinning er mulig her også, men vi har ikke noe godt system for dette i dag. Gips er også et problem, og ganske mye må dessverre kastes, sier Andresen (foto).

Likevel: For Helsebygg og alle samarbeidsparter er det vesentlig å redusere det ”rene søppelet” til et absolutt minimum. Begrunnelsen er at det miljømessig er et nederlag å kaste riveavfall. Dessuten blir dette en stadig dyrere løsning. Ett tonn koster for tida nær 1300 kroner (listepris) på fyllplassen i Trondheim.

Sammenliknet med europeiske gjenvinningspionerer som Danmark og Tyskland, ligger Norge fortsatt et godt stykke bak. Dessuten må Trondheim og Trøndelag skjerpe seg for å komme opp på nivået til Oslo og det sentrale Østlandet. Men det går framover her også, ikke minst på grunn av miljøavgifter og strengere håndheving av lovverket. Dessuten oppdager stadig flere at avfallsbehandling er god forretning, mener Andersen.

– Husk at det bare er 12-15 år siden all ”skiten” ble kjørt på myra og valset over. Det skjer nok fortsatt, men bare unntaksvis. I dag har de fleste forstått at avfall er en ressurs, ikke et problem. Og enda bedre vil det bli med et så stort og viktig riveprosjekt som det gamle sykehuset, forsikrer Kenneth Andresen

* Nytt navn: Veolia Miljø, etter sin franske eier som er verdens største avfallsbehandler. Rivningsspesialisten AS er også en del av Veolia Miljø