Pasientvokteren

- Sentermodellen ville gitt oss driftsoversikt, riktig produksjon og effektivitet, sier Arild Berge, brukerveteran ved St. Olavs Hospital.

I intervju med sykehusavisa Pulsen beklager Berge at sentermodellen "er blitt en skygge av det den var tenkt som", og at det dermed bygges hus for gammel sykehuskultur.
- Det er synd, for nå hadde vi endelig mulighet til å opprette en effektiv styringsmodell som kunne bryte med det gamle politiske spillet i helsevesenet, sier Berge.

Her følger hele portrettintervjuet med:  

Navn: Arild Berge
Alder: 61
Yrke: Pensjonist og brukerrepresentant
Bosted: Risvollan
Sivil status: Gift, tre barn i to ekteskap, fire barnebarn
Aktuell: Brukermedvirker i fase 2

Kanalen, Trondheim

Skib o´hoi!
Men er det ikke skipper Berge som står der på dekk? Bredbeint og smilende i sin amerikanske Bayliner Cabincruiser, 31 fot, 220 hester? Nokså skamløst, hva? Burde ikke St. Olavs fremste pasientvokter tatt i mot Pulsen i mer solidariske omgivelser, tilpasset sykehusets aktuelle sparelinje? I en lekk pram, kanskje?

– NEIDA, JEG FØRER den båten jeg vil og trenger fristundene på sjøen. Baylineren er ikke gratis, men heldigvis har jeg en grei økonomisk plattform etter mange år som bedriftsleder. For noen år siden solgte jeg meg ut av alt med god samvittighet. Nå er jeg pensjonist.
   Arild Berge serverer wienerbrød i salongen og forteller om 1988. Vendepunktet. Det var dette året den yngste sønnen ble født tre og halv måned før termin. Ole Fredrik veide bare kiloen og var dramatisk svak. Så svak at det måtte gjøres inngrep i hodet for å drenere ryggmargsvæske. Legene lyktes med dette, men kunne ikke forhindre hjerneblødning. Da Ole Fredrik ble utskrevet etter ni måneders kuvøseopphold, var diagnosen klar og livsvarig: cerebral parese. Atten år etter snakker Arild uten bitterhet. Han anklager ingen for det som skjedde. Tvert om er han og kona dypt takknemlig for all hjelp.
– For oss kommer legene på Barneklinikken nest etter Gud. Takket være dem lever sønnen vår i dag!
   Pappa utroper Ole Fredrik til familiens klare midtpunkt og en ekte gledesspreder. Attenåringen har tilrettelagt undervisning på Byåsen videregående og gir tydelig uttrykk for at han har det bra. Et livsverdig liv, er Arilds betegnelse. At det har vært tøffe foreldreår, ser han likevel ingen grunn til å benekte. Ole Fredrik har godt utviklet språk, men trenger ellers hjelp til alt. Hver eneste natt må han snus.
– Vi har aldri hatt avlastning og følger læresetningen ”du må lære deg å leve med det livet du har fått.” Nå er målet å kjøpe to bynære leiligheter ved siden av hverandre, slik at Ole Fredrik i større grad får sitt eget liv.


DA SØNNEN BLE FØDT, var Arild på høyden av karrieren. Han var fiskersønnen fra Mausundvær som hadde slått seg opp i byen med handelsskole-brevkurs og teft for salg. Nå ledet han 180 ansatte innen grafisk produksjon, moteklær og eiendom. En bulldoser av en forretningsmann, etter eget utsagn. En som aldri hadde spurt andre om hjelp til noe som helst.
– Så ble alt snudd på hodet. Direktørlivet ble plutselig meningsløst. Nå måtte jeg ta konsekvensene og prioritere gutten min. Dette hadde også å gjøre med verdivalg og overlevelsesmekanismer. Og tross alt var jeg jo heldig som hadde kone, sønn og hus i behold.
   I noen år etter bedriftssalget fortsatte Arild som selvstendig næringsdrivende ”på si”. På salongbordet ligger det gamle salgsbrosjyrer fra Berge Import som i en periode spesialiserte seg på glassimport fra Romania. Elegante vinglass, drammeglass, whisky og cognac. Designglass for sterke drikker til alle anledninger.


– GLASSENE VAR FINE. men selv rører jeg aldri alkohol. Det er et prinsipp. Men du trenger ikke skjenke deg for å selge drammeglass. Og gledesdreper er jeg aldri. Andre må gjerne drikke i mitt selskap. Da kjører jeg dem bare hjem etterpå!
Selv med permanent edruelighet, ble det likevel for mye med både glassgeskjeft og beinhardt omsorgsarbeid. Arild hadde overvurdert egne krefter, og måtte erkjenne at bulldoseren var kjørt tom for drivstoff. I 1998 gjorde han slutt på alle forretninger og ofret seg på heltid for sønnen, CP-saken og pasientrettigheter.
– Det første ”profesjonelle” møtet med sykehuset fikk jeg som leder av CP-foreningen i Trondheim. Vi eide Tronsletten rehabiliteringshjem og driften der var en gjenganger i fylkestinget. På nært hold fikk jeg se hvordan sykehuset kjørte pasientene foran seg i et politisk spill. Jeg likte det ikke og følte meg brukt. Dessverre ser vi mye av det samme i dag. Pasienthistorier og elendighetsbeskrivelser slås opp på første side og benyttes politisk. Slikt skuffer meg og gir grunn til ettertanke om etikken i fagmiljøet. Jeg hadde håpet at dette spillet var forbi.


I ÅTTE ÅR HAR Arild vært pasienttalsmann for nytt sykehus. Han har deltatt i et uttall plankomiteer og er sentral i sammenslutningen med det manende navnet POFF (!) Det står for Pasientorganisasjonenes fellesforum som sørger for at pasientenes behov ikke blir glemt når nye hus bygges.
– Dette er noe av det mest spennende jeg har engasjert meg i; virkelig en prøvestein på det muliges kunst. Uten oss hadde mye sett annerledes ut, ikke minst tilgjengeligheten. Jeg er stolt av det vi har bidratt med, og mener det blir et fantastisk sykehus rent bygningsmessig. Dessuten får Trondheim en flott bydel.
– Har det vært mange vanskelige kompromisser underveis?
– RIT 2000/Helsebygg har lagt opp til mønstergyldig brukermedvirkning. Derfor har også kompromissene vært uproblematiske. Jeg er opptatt av å stimulere til gode løsninger og har liten tro på aggressive konflikter som arbeidsmetode. Men to krav går vi aldri på akkord med, vi som representerer pasientene: Enerommet og alle barn i ett senter. Begge deler dreier seg om grunnleggende verdighet og ekte pasientfokus.
– Hva legger du i det litt forslitte begrepet pasientfokus?
– At pasientene får rask og effektiv behandling og ivaretas som hele mennesker, ikke bare som diagnoser. Dette er slett ikke på plass ved St. Olavs Hospital. Fortsatt er det ansatte som glemmer hvem de er til for. Som overser den svake parten og gjør seg utilgjengelige bak glass og skranker. Bakromskultur, kaller jeg den slags, og det bekymrer meg at den også brer seg i det nye sykehuset. I fase 2 må sykehusledelsen vise ansvar og sørge for å stanse ukulturen. Her er i alle fall ikke penger problemet!
– Har du ingen forståelse for at ansatte trenger å skjerme seg i perioder?
– Alle har selvsagt krav på pauser og muligheter til å trekke seg tilbake. Men argumentene som brukes for innglassing og avlukking gjør ikke inntrykk på meg. Pleierne må være til stede for pasientene både fysisk og mentalt. De skal drive omsorg, ikke samle seg på bakrom. Slike holdninger hører ikke hjemme i et pasientfokusert sykehus. 


ARILD SKJENKER mer båtkaffe og erklærer seg som usvikelig tilhenger av den opprinnelige sentermodellen på Øya; den som gjorde hvert senter til et ”småsykehus” med hver sin leder og hvert sitt resultatansvar overfor eieren, Helse Midt-Norge. I dag er denne modellen langt på vei tømt for organisatorisk innhold. Nå gjelder ”ett sykehus i mange bygg”, og sentermodellen er nærmest redusert til en utbyggingsplan.
– Modellen er blitt en skygge av det den var tenkt som. Dermed bygger vi nye hus for gammel sykehuskultur. Det er synd, for nå hadde vi endelig mulighet til å opprette en effektiv styringsmodell som kunne bryte med det gamle politiske spillet i helsevesenet.
– Men sentermodellen blir for dyr i drift, sies det?
– Det oppfatter jeg som tåkelegging. Og det forundrer meg ikke at de ivrigste kritikerne av modellen har vært minst med i planleggingen av det nye sykehuset. De kjenner rett og slett ikke prosjektet godt nok. Jeg er overbevist om at sentermodellen ville gitt oss driftsoversikt, riktig produksjon og effektivitet. Dermed ville vi fått både bedre kvalitet i pasientbehandlingen og økonomiske resultater. Men alt dette forutsetter tydelig ledelse, der senterdirektører er ansvarlige for økonomiske og personalmessige ressurser. Sykehusets øverste leder må på sin side være lojal mot eieren, og av klinikksjefer bør det kreves full oppslutning om styringsmodellen.


– SYKEHUSET LETER jo etter ny toppsjef nå. Har du noen favoritt?
– Jeg kjenner ingen andre aktuelle navn enn Gunnar Bovim.* Han er en mann som inngir tillit. Bovim er også en dyktig strateg som kan inspirere til mer idealisme i organisasjonen. Det mangler.
– Støtter du Bovims budsjettkutt også?
– For meg er det selvsagt at aktiviteten må tilpasses de økonomiske rammene. Det mente jeg da jeg satt i St. Olav-styret, og det står jeg stadig for. Vi har ikke lov til å gjøre annet enn det eieren har bestemt. Men så tror jeg heller ikke det er for lite penger i sykehussystemet. Det handler om å endre kultur og arbeide mer effektivt.
– Ville du stemt for å legge ned Røros sykehus?
– Ja, det ville jeg gjort. For min del må ortopedien gjerne opprettholdes på Røros, men da må det kalles distriktspolitikk og støttes deretter. Når fagmiljøet hevder at det er rasjonelt og effektivt å frakte pasienter og leger fra Trondheim til Røros, da trenger de et kurs i bedriftsøkonomi.

SELV TOK ARILD atskillige BI-kurs før han gikk ut av forretningslivet og inn i pasientvokterlivet. En brutal overgang fra de sterkes til de svakes verden. Og en bratt nedtur i status og prestisje. Men han forsikrer at valget ikke var vanskelig, og har aldri angret.
– Jeg ønsker å være en talsmann for de svake, og tror jeg har en væremåte som skaper likeverdighet mellom dem og meg. En av mine store gleder er den månedlige byturen med fjorten funksjonshemmede ungdommer. Da spiser vi pizza, går på kino og snakker sammen. Jeg kan ikke bare snakke om, jeg må snakke med! Jeg er også tilkallingsvakt for en 40 år gammel pleietrengende kamerat. Han kan ringe meg når han vil. Det gir virkelig mening.
– Arild som samaritan?
– Nei, nei. Belønninga er den gleden jeg sitter igjen med sjøl. Det er så utrolig mye positivt å oppleve i slike samvær. Jeg vil også kjempe mot forakten for svakhet som blir verre og verre. Selv på St. Olavs Hospital har jeg hørt ansatte omtale pasienter som ”grønnsak”. Det er forkastelig og totalt uetisk!
Men når du trekker fram Bibelens samaritan, så vedkjenner jeg meg gjerne en rotfesta, enkel kristentro. Jeg vil være et Guds barn. Det bestemte jeg meg for allerede som femtenåring etter en skremmende hendelse. Jeg var på fiske med far min og rente båten på grunn i kraftig uvær. Redningsutstyr hadde vi ikke, men slapp heldigvis fra havariet med livet i behold. Siden har jeg hatt et avklart forhold til høyere makter.
– Hjelper det i byggefase 2?
– Tja, det hender man blir bønnhørt der også. Nå nettopp inspiserte jeg og en rullestolbruker det første av de ferdigproduserte baderommene. De er produsert i Finland og skal jo danne standard for hele fase 2. Da vi hadde sett rommet, var det bare én ting å si: Fabelaktig! Her hadde planleggerne tatt alle poengene våre. Alt var plassert og utformet slik som brukerne hadde gått inn for. Vi hadde ingenting å utsette på noe. Så det er klart arbeidet vårt nytter. Det gjelder bare å ikke gi opp!


Tekst: Knut Hellerud
Tegning: Kjetil Strand




* Etter at Pulsen intervjuet Berge, har Gunnar Bovim gjort det klart at han ikke søker som adm. direktør. Da søknadsfristen gikk ut, var det tre kandidater til stillingen. Ingen av dem øsnker navnet offentliggjort