Fra skrekkregime til enerom

- Vi får et flott sykehus, sier polioskadde Birgith Berg - en av de mest aktive brukerrepresentantene på Øya.

I sju av sine første tretten leveår lå Berg (62) på sykehus. Det var skrekkens år, men lærte henne å kjempe for pasientenes rettigheter.

– Jeg hadde det vondt, skremmende og ensomt, men kan ikke bebreide leger og pleiere den gang. De var jo et produkt av autoritære og kunnskapsløse holdninger. De visste ikke bedre.

	KJENNER LUKTA: Birgith Berg fornemmer fortsatt eterlukta i det gamle sykehusbygget. Her i 2. etasje ble hun operert for polio på slutten av 1940-tallet. Den gang var alt hvitt, også søylene. Nå er bygget rehabilitert fra kjeller til loft, og poliopasientens gamle operasjonssal er blitt lokaler for prestetjenesten.

Sammen med St. Olav-avisa Pulsen er Birgith Berg er tilbake i gammelsykehuset på Øya, det rehabiliterte 1902-bygget. Her ble hun innlagt i 1947, to år gammel.

– Jeg kan huske at jeg ble båret i et grått ullteppe fra operasjonssalen i 2. etasje til ”C-huset” utenfor hovedbygningen. Der lå jeg sammen med rundt 20 barn på en svær sykesal.

- De første ukene lå vi på isolat. Der var det besøksforbud, og mamma fikk bare se meg gjennom et lite vindu i døra. Seinere ble hun nektet å komme på besøk fordi jeg gråt da hun gikk. For å få litt kontakt tok hun seg vaskejobb på avdelingen, forteller Berg.

De neste par årene krøp lille Birgith i gangene på Øya. Så ble hun sendt videre til andre sykehus som mente å forstå seg på polio og barn: Sofies Minde i Oslo, Kysthospitalet i Stavern og Linde internatskole for vanføre barn på Nøtterøy.

Her ventet enda mer smerte og savn for jentungen fra Trondheim. Hun fikk kjenne  blytunge sandsekker som skulle presse ut krokete hofter og knær. Hun måtte i mørkerommet for spisevegring, med schæfer utenfor døra. Hun ble tvangsholdt av åtte voksne fordi hun sloss mot eter-narkosen. Og hun utviklet stamming av ren frykt. Bare i jule- og sommerferiene fikk hun komme hjem.

– I flere år var hodeputa mi våt hver eneste natt. Og selv om barn godtar lett og glemmer fort, er det klart opplevelsene har preget meg. I årevis var jeg livredd innleggelser, operasjoner og hvite frakker. Ingen liker gråtende barn, fikk vi høre, og måtte ligge ”blide og glade” på geledd under visitten.

– Hvordan er respekten din for legene i dag?

– Nå respekterer jeg legene som mennesker og som fagpersoner, vel å merke hvis de fortjener det. Det er det slett ikke alle som gjør i dag heller, og vi sliter fortsatt med legearroganse. Men utviklingen er heldigvis positiv, ikke minst fordi det er blitt stadig flere kvinnelige leger. De er varmere og ser hele pasienten bedre.

Birgith Berg har lenge engasjert seg for nytt sykehus på Øya og er en av de mest aktive brukerrepresentantene. Hun er overbevist om at pasienter må delta i planleggingen hvis resultatet skal bli bra. De som har skoen på, vet hvor den trykker – ikke alltid sykehusansatte, arkitekter og ingeniører, mener Berg.

– Hvis sykehuset fungerer godt for pasientene, blir arbeidssituasjonen også lettere for de ansatte. Mest mulig selvhjulpne pasienter er en kjempefordel på alle måter, særlig når sykehuset nedbemanner. Da bør ikke de ansatte bruke tid på følge oss på do!

– Hvordan blir nye St. Olavs Hospital?

– Det kommer til å bli et flott sykehus, godt tilrettelagt både for oss ”hjulbeinte” og alle andre. Her får vi vårt eget rom og kan være i fred med følelsene våre sammen med pårørende. Flersengsrom virker forstyrrende, og du greier ikke å kople ut smerten. Derfor er enerommet det aller viktigste for oss pasienter. Det er fælt å si det, men jeg gleder meg nesten til å bli innlagt på det nye sykehuset!