Gamle Røde Kors for fall

Rivearbeidet er i full gang i gamle Røde Kors på Øya. - Vemodig, sier sykepleierveteran Ellen-Sofie Opdahl Mo. Les historien om det som en gang var landets fremste privatsykehus.

”Har De glemt å brette opp ermene Deres, søster Ellen-Sofie?”

– Det var så fint der. Så trygt, stille og nydelig. Røde Kors-bygget tenker jeg på med stor glede!

	AVSKJED: Ellen-Sofie Opdhal Mo utenfor hovedinngangen. Korset over hovedinngangen er nå tatt ut og overlevert Røde Kors i Trondheim

For Øya-veteranen Ellen Sofie Opdahl Mo (72) er det vemodig at den gamle klinikken i Erik Jarls gate forsvinner. Men de gode minnene kan ingen rive vekk. De går tilbake til 1956 da hun tok fatt på den treårige utdannelsen som Røde Kors-søster, med en lønn på 30 kroner i måneden.

– Jeg var virkelig imponert. Røde Kors Klinikk i Trondheim oste av kvalitet, og jeg kjente meg stolt som elev der. Oppholdet ga meg en tilhørighet og identitet som har vært viktig hele livet som sykepleier.

Men strengt var det. Opdahl Mo forteller om oppstilling hver morgen når rapporten ble overlevert. Her var krav til pinlig orden og ubetinget respekt for autoritetene. Og ikke minst skulle uniformsreglene følges til punkt og prikke.

– På varme sommerdager hendte det at vi skeiet ut med knestrømper i stedet for de lange reglementerte. Men da var vi dristige!

- Skjørtekanten var det ingen som våget å opponere mot. Den skulle være nøyaktig 30 cm målt fra skoene som var enten hvite eller lysegrå, med sammenfallende farge på strømpene.

- Hettene var heller ingen spøk. De skulle brettes på finurlig vis som et kors. Vi brettet i det hele tatt uavlatelig. Ved servering av mat og drikke skulle ermene på uniformen være brettet ned. Men straks vi skulle hjelpe pasientene opp, riste puter og den slags, måtte ermene opp. Glemte vi dette, kunne påtalen være skarp fra avdelingsleder: ”Har De glemt å brette opp ermene Deres, søster Ellen-Sofie?”

	SØSTERMARSJ: Røde Kors-søstre over Elgeseter bru 17. mai 1959. Ellen-Sofie Opdahl Mo går taktfast som nr. 4 fra venstre.

– Så du hører ikke til dem som vil gjeninnføre sykepleieruniformen?

– Nei, egentlig ikke. Men det var mye positivt med uniformen. Den fremmet renslighet og synliggjorde hvem som var hvem. I dag synes jeg alle sykehusansatte ser helt like ut.

– Uniformen gjorde deg til Røde Kors-søster med stor R og K. Hvilken betydning hadde det?

– Det var svært viktig. Jeg har alltid likt den benevnelsen, og det var en stor dag da jeg ble tatt opp i ”lauget”. I mange av oppgavene jeg har utført siden, har det dessuten vært nyttig å vise til at jeg er Røde Kors-søster. For eksempel da jeg holdt reaktiviseringskurs for sykepleiere på 60- og 70-tallet.

– Med dagens målestokk virker ledelsen av den gamle Røde Kors Klinikk svært autoritær. Hvordan ser du på det femti år etter?

– Klart regimet var strengt, men det var svært mye omsorg der også. Jeg glemmer aldri de flotte og myndige avdelingslederne, ikke minste ”nattover” (nattoversykepleier). Hun gjorde et uforglemmelig inntrykk med sin ro, oversikt og faglige styrke, forteller Opdahl Mo, som heller ikke legger skjul på mindre behagelige minner.

– For eksempel blodet og skrikene når alle barn av en eller annen grunn skulle ta mandlene. Jeg var heller ikke begeistret for operasjonsmaskene med eterdrypp. Men verst var nok praksisen med åpen blodgiving i glasskolber. Her ble blodet ble tappet og rørt, før det ble brukt i operasjoner som foregikk rett ved siden av. Ganske skremmende å tenke på i dag.

	GODT OMDØMME: Røde Kors Klinikk i Trondheim var kjent som et landets mest veldrevne private sykehus.

Fra starten i 1927 ble Røde Kors i Eirik Jarls gate drevet som privat sykehus. På femtitallet hadde klinikken hele tolv legespesialister (innen kirurgi, gynokologi, ortopedi, øre-nese-hals og øye), og omdømmet var svært godt, ikke bare i Trondheim, men landet over.

Da det ”store sykehuset” overtok klinikken i 1974, var derfor skuffelsen stor blant de sammensveisede ansatte – og ikke minst hos alle støttespillere som i nesten femti år hadde gjort en imponerende frivillig innsats for klinikken.

Men historien om Røde Kors Klinkk på Øya er også en historie om forskjellsbehandling av pasienter. Som følge av betalingssystemet fikk de som hadde råd til å betale ”bedre forpleining i enkeltværelse”, mens de mindre bemidlede måtte avfinne seg med fellesrom og enklere forpleining.

– På ”bedre forpleining” måtte det alltid være lokk på vannglasset, det var svært nøye. Her ble det også servert rundstykker til pasientene, og eggene skulle være bløtkokte på nøyaktig tid. Pling!

- Stort sett tror jeg det var maten som utgjorde forskjellen mellom bedre og alminnelig forpleining. Og naturligvis enkeltværelset. Men hele klinikken fikk nydelig mat fra eget kjøkken. Der regjerte frøken Leistad som blant annet var kjent for sin nærende og smakfulle havresuppe, minnes Opdahl Mo.

-----------------------------------------------------------------------------------------------

80 års sykehushistorie
Klinikken i Eirik Jarls gate 14 sto ferdig i 1927 eid og drevet av Røde Kors. Roar Tønseth var arkitekt for bygget som ved åpningen hadde 56 senger. Ti år etter ble det utvidet til 100, og fram til 1960 var Røde Kors Klinikk både byens og et av landets mest moderne behandlingssted. I sokkeletasjen var det innredet poliklinikk og røntgenavdeling. Ellers inneholdt huset sengeposter og operasjonsavdeling med to saler. Røde Kors Klinkk var i mange år eneste tilbud til byens befolkning innen spesialitetene øye (sammen med St. Elisabeth), øre-nese-hals, gynekologi og urologi. I 1974 ble klinikken overtatt av Regionsykehuset som tre år etter oppførte en ny fløy mot nord. I 1988 ble loft ombygd til kontorer. Fram til 2006 rommet det stadig mer nedslitte bygget sykehusets avdelinger for gynekologi og øye. De siste par årene har Edda legesenter hatt tilhold i bygget, sammen med NTNUs institutt for samfunnsmedisin. Begge flytter nå inn i det nye Øya helsehus.

5 kroner per pasient
I 1927 var døgnprisen per pasient 5 kroner for "alminnelig forpleining". For "bedre forpleining i dobbeltværelse" var prisen 12,50. "Bedre forpleining i enkeltværelse" kostet 15,50 døgnet.

Navneprotester
Noen begrep er uutryddelige, blant dem Røde Kors på Øya. Selv om den humanitære organisasjonen trakk seg ut av driften for 34 år (!) siden, har det vist seg umulig å bli kvitt navnet i dagligtale. Etter ganske skarpe protester fra Røde Kors, gikk riktignok sykehusledelsen med på å fjerne navnebruken i offisielle sammenhenger. Men for trondhjemmere flest er og blir dette Røde Kors. Og slik blir det sikkert til siste teglstein er fjernet. Ja, navnet vil nok også leve etter at selve bygningen forsvinner i begynnelsen av september. Da som ”Røde Kors-tomta”, det vil si den nye parkeringsplassen (for ca. 50 biler) som opparbeides midlertidig etter rivingen. I ferdig sykehus er det planlagt et parkanlegg på tomta.

	LUFTIG: Fasaden mot nord 3. juli. Helsebygg er ansvarlig for rivearbeidet som blir utført av Reinertsen AS, i samarbeid med SG Entreprenør AS.

	BIT FOR BIT: Det nedslitte Røde Kors-bygget har ingen funksjon i nye St. Olavs Hospital og er borte i begynnelsen av september.

Les også:

Røde Kors-riving fra 2. juni

Grønt lys for riving