Liv Haugen leder Sambruksplan

Å planlegge sykehus er kompromissets kunst, mener Liv Haugen. Helsebyggs medisinske sjef overtar som leder av Sambruksplan, der St. Olav, NTNU og Helsebygg koordinerer innflytting og bruk av byggene som snart står ferdig på Øya.

I desemberutgaven av sykehusavisa Pulsen er Liv Haugen portrettert.
Les intervjuet her: 



Her bli det Liv!

	Navn: Liv Haugen. Stilling: Medisinsk sjef i Helsebygg. Alder: 59 år. Sivil status: Skilt, 3 barn, 7 barnebarn. Bor: Ila, Trondheim. Aktuell: Ny leder i Sambruksplan for nytt sykehus.

– Det er ikke så farlig om jeg får heder og ære, bare vi finner de gode løsningene.

– Og jeg som hadde tenkt å foreslå en Haugen-statue i Sykehusparken?

– Det er bare å glemme.

– Et Livaktig maleri i Gastrosenteret, da?

– Definitivt ikke!

Liv Haugen har høye ambisjoner, men ikke på egne vegne. I ett og alt handler det om pasientenes og sykehuset beste. Og når hun etter litt betenkningstid sier ja til et personlig intervju i Pulsen, må ”knaggen” være at hun har overtatt lederjobben i Sambruksplan, som koordinerer innflytting og bruk av nytt sykehus på mange plan.

– Sambruksplan? Her dirrer det ikke av spenning?

– Sambruksplan er ikke bare viktig. Det er en helt nødvendig forutsetning for en smidig overleverings- og innflyttingsprosess. Navnet er kanskje traust, men det er mandatet og formålet som teller. Dette er et likeverdig samspill mellom St. Olav, NTNU og Helsebygg; en arena for alt som kan bli problematisk i overgangen til nytt sykehus.

Hvis det er noen som kan vise vei gjennom det ytterst komplekse sambruks-villnisset, må det være Liv Haugen. Etter snart seks å som Helsebyggs medisinske sjef, nyter hun utstrakt tillit i alle fagmiljøer. Både som oppfinnsom sykehusplanlegger, effektiv gjennomfører og humørfylt kompromissmaker. Haugens lange erfaring som doktor og helseleder er heller ingen ulempe når hun skal forholde seg til fagmiljøer som ”kan det meste”.

– Å planlegge og bygge sykehus er kompromissets kunst. Rammene vi har til rådighet blir aldri vide nok, og det er umulig å unngå skuffelser.

– Sier du at kravene er overdrevent høye?

– Nei, fagfolk vil alltid jakte på ideelle løsninger for sitt område, men de må akseptere at andre har totalansvar og sørger for helheten. Dessuten bygger vi sykehus i Norge, ikke Afghanistan. Kravene som stilles hos oss kan aldri sammenliknes med den fattige verden. Dette er inkommensurable størrelser, som det heter i matematikken.

Haugen avleverer sine svar i høyt oppdrevet tempo på et akademisk, østnorsk tungemål. Hun ser ingen grunn til å snobbe verken oppover eller nedover i uttrykks- og væremåte. Haugen skryter heller ikke på seg oppvekst i armod og savn. Likevel har klassereisen har vært lang, fra småbruket i Mesnalia (ved Lillehammer) til helsesjef i toppskiktet.

– Det lå definitivt ikke i kortene at jeg skulle bli doktor. Men det var mye lærdom hjemme, og jeg hadde vidsynte foreldre. Som barn ble jeg aldri møtt med at ”dette kan ikke du gjøre fordi du er jente.” Det er grunnleggende tenkning som har fulgt meg siden.

– Det var neppe mange jevnaldrende i bygda som ble leger?

– Nei, bare jeg og sønnen til doktoren, he!

– Hvorfor valgte du som du gjorde?

– Jeg ble nysgjerrig på sykdom som 10–12-åring, og fascinert av kroppen da vi delte opp slakt. Jeg kunne sitte lenge å se på skjønnheten i vev og ledd.

– Prøv å si det til dagens unge?

– Da sier de æsj. Jeg var på fisketur med barnebarn i sommer (Liv har sju). De nektet å ta i fisken. Det var ekkelt. Barn i dag har helt andre erfaringer enn jeg som født i ”gamle dager”. Til og med i første halvdel av forrige århundre, så vidt det er.

Den oppvakte småbrukerdattera dro til hovedstaden 19 år gammel. Og før hun var ferdig med legestudiet hadde hun gjort unna to barnefødsler. Så begynte doktorlivet og det formidable sosiale opprykket som fulgte med.

– Det var jeg uforberedt på. Jeg hadde utdannet meg innen et fagfelt som interesserte meg. Men som doktor fikk jeg en helt annen rolle enn den jeg gikk inn i faget med. Folk forholdt seg plutselig til funksjon og status, ikke person. Jeg var ikke Liv Haugen, men doktor Haugen. Den oppdagelsen var virkelig overraskende.

– Legestatusen er ikke den samme nå?

– Slik jeg ser det har ikke doktorrollen hatt vondt av å bli detronisert. Det er en positiv utvikling.

– Men dere leger må ha autoritet for å utøve yrket?

– Det er riktig. Men autoriteten bør ligge i kunnskap og kompetanse, ikke i maktposisjonen.

Her snakker nok også det som er igjen av den radikale aktivisten. I mange år var Liv Haugen ml-er og utholdende Klassekampen-selger på gateplan. I dag er hun ikke aktiv, men fortsatt medlem av Rødt og Kvinnefronten. Og hun har aldri forlatt ”… barndommens grunnleggende erkjennelse av hvilken side jeg står på, hvem som skaper verdier, og hvem som bare flytter penger.”

– Politisk selvpisking ligger ikke for deg?

– Nei, jeg skammer meg ikke og angrer ikke på det jeg var med på. Kanskje trakk vi litt for raske konklusjoner nå og da, men offentlig avbikt er uaktuelt fra min side. Her syns jeg en del av mine gamle kamerater fra 70- og 80-åra nesten framstår som patetiske

For bestemor Haugen er livet en annen dans tretti år etter. Men på skonummer 35 svinser hun fortsatt lynraskt rundt på dansegulvet så ofte hun kan. Det går unna i organiserte former (”Kom og Dans”) minst én ukedag, og sving er spesialiteten. Sambrukssjefen viker heller ikke unna for en fyrig salsa eller ildfull argentinsk tango.

– Det gir masse glede å bevege seg til musikk. Ingen steder tar jeg meg selv så langt ut, for på dansegulvet kan du ikke gi deg før musikken stanser.

– Og der slipper du small talk. Det er ingen favorittøvelse, hører jeg?

– Riktig. I dansen er ikke praten det bærende element, og for meg er det befriende. Small talk er sikkert en grei selskapelig ferdighet, men det er ikke min sterkeste side. Dessuten er det bortkasta å snakke om ingenting!

– Du har en kontant og robust væremåte. Hender det at den gir deg problemer?

– Ja, jeg har for svake antenner til å oppdage at andre ikke har den samme robustheten som meg. Det har jeg brent meg på noen ganger. Men jeg prøver å være en god lytter og har aldri noe ønske om å tråkke på folk.

– Men det gjelder å være varsom med Haugen tidlig på dagen, forstår jeg?

– Jeg er ikke sur om mårran, men stille og langsom. Ingen bør ta opp saker med meg for tidlig hvis de er ute etter et konstruktivt bidrag!


Merk: Dette intervjuet begynte 13.30, og Liv Haugen er i jevnt godt humør. Hun er vanligvis det, sier kolleger. Sambrukssjefen høster også lovord for lederegenskaper og evne til å se medarbeidere. Kombinert med stor arbeidskapasitet og intellektuelt skarpsinn, er Haugen en uvanlig tydelig helseleder.

– Er du aldri i tvil om hvilken retning det er best å gå?

– Selvfølgelig er jeg det. Men en av mine sterke sider er den analytiske evnen. Jeg setter meg kjapt inn i sakene, ser alternative løsninger og legger fram hva som er mulig og ikke mulig.

– Og leser dokumenter i rasende tempo?

– Jeg leser ikke spesielt fort, og leser heller ikke så mye hjemme lenger. Det skyldes en nakkeskade jeg ble påført for 20 år siden. En pasient slo meg ned da jeg jobbet i psykiatrien. Yteevnen kan betraktes som et egg, og for min del har skaden tatt den øverste skalken av egget.

– Bittert?

– Nei, jeg ser det mer som en profesjonell risiko. Og det er fortsatt mye igjen av egget!

De siste årene har ”Haugen-egget” ofte befunnet seg under en blå byggehjelm. Da hun overraskende sa fra seg fylkeslegejobben i Sør-Trøndelag for å overta det medisinske ansvaret i Helsebygg, ble overgangen stor. På rekordtid måtte Haugen lære seg tre nye språk: Sykehusplanleggerspråket, byggespråket og prosjektspråket. Her kom ikke romprogrammet fra NASA. En RIE var ikke en rie, men rådgivende ingeniør elektro. Og hva var nå forskjellen på programmering og prosjektering?

– Heldigvis har jeg et tilstrekkelig ingeniørmessig hode til å skjønne alle språkene. Det å jobbe i Helsebygg betyr en enestående mulighet til å påvirke sykehusutbyggingen og til å delta i et tverrfaglig miljø med en helt annen kompetanse enn min egen. Her har jeg det fryktelig spennende og artig. Jobben er egentlig ikke så ulik allmennpraksis i akuttsituasjoner, der du må innhente så mye informasjon som mulig før beslutningen må tas.

– Du har meldt tydelig fra at sykehuset må forberede seg før de tar i bruk nye lokaler. Er du blitt hørt?

– Nye lokaler gir forutsetninger for ny og bedre drift. Derfor uttrykte jeg bekymring da sykehusledelsen i for stor grad valgte å flytte inn i fase 1-byggene ”as is”, det vil si med gammel organisering i nye bygg. I fase 2 er holdningen en annen, og det går helt klart i riktig retning. Nå tenkes det grundig gjennom hvordan nybyggene skal brukes. Og det er større fokus på at det er krevende å flytte inn.

– Hvem har lært deg mest blant dem du samarbeider med om det nye sykehuset?

– Jeg lærer av andre hele tida, men samarbeidet med Enhet for nytt sykehus, senterkoordinatorene, og NTNUs prosjektsekretariat har vært helt nødvendig for at jeg skulle gjøre jobben som planlegger i Helsebygg og leder av FUE-sekretariatet. Ellers står pasientorganisasjonene i en særstilling. Vi tufter jo hele planleggingen på pasientens eget perspektiv, og beskrivelsen av dette må jo komme fra pasienten selv. Vellykket sykehusutbygging handler i bunn og grunn om å få til ”det gode møtet” mellom pasienter og ansatte. Da gjelder det å finne løsninger som begge parter kan trives med. Både de som helst vil stenge luka i ekspedisjonen, og de som ønsker åpen skranke uten luke i det hele tatt.

– Neste år er jobben din gjort og du forlater byggeprosjektet. Hva slags sykehus kommer du til å etterlate på Øya?

– Det blir et godt sykehus for pasienter og pårørende. Og det blir et godt sykehus å jobbe i. Det har jeg aldri vært i tvil om!

Tekst: Knut Hellerud
Tegning: Ketil Enoksen