Oppdrag utført!

Johan Arnt Vatnan slutter som toppsjef i Helsebygg og går til entreprenørselskapet Skanska. Før overgangen i høst svarer Vatnan slik på spørsmål om suksess, kritikk, endring, samarbeid, handlekraft og Adressa:

	Fornøyd direktør Johan Arnt Vatnan

– Hva slags sykehus vil du si St. Olav og NTNU har fått på Øya?

– De har fått et meget framtidsrettet sykehus, der behandling, undervisning og forskning er integrert på en unik måte. Dessuten er bygnings- og utstyrsmassen helt førsteklasses, i likhet med infrastrukturen.

– En klar suksess?

– Definitivt, hvis vi bruker suksesskriteriene økonomi, framdrift og bygningskvalitet. Vi har bygd et av de beste universitetssykehusene i Europa til rett tid og godt under budsjett.

Men suksess er også avhengig av at de som skal bruke byggene – pasienter, ansatte og studenter – er tilfredse med det de har fått. Her gjenstår det noe innkjøring, men jeg er sikker på at er på at suksessen kommer på dette området også.

– Hvorfor fungerer ikke sykehusdriften bedre når bygningene er så gode som du sier?

– Fordi topp moderne bygninger er lite verdt hvis ikke organisasjonen fungerer optimalt. Noe av feilen i dag er at det klattes på gammel organisasjon. Jeg mener det trengs strammere ledelsesstruktur og mer ansvar ut i organisasjonen. Modellen med senterdirektører bør også vurderes på nytt. En annen fornuftig endring kan være felles ledelse for sykehus og universitet. Men god sykehusledelse handler også om politisk vilje, prioritering og gode rammebetingelser fra øverste hold. Her gjenstår det mye.

– Hvordan reagerer du når det hevdes at sykehuset er bygd for lite, med for få senger?

– Det er positivt feil at det er færre senger i nytt sykehus enn i gammelt. Jeg minner også om at 3-4 sengetun står tomme. Sykehuset er altså stort nok, men trenger tid for å utvikle god pasientlogistikk. For øvrig tror jeg denne siste sengekritikken langt på vei handler om lønnskamp, særlig fra assistentlegene.

– Hva er du mest fornøyd med på vegne av Helsebygg?

– At vi har vært en særdeles sammensveiset og motivert organisasjon som har stått felles om målene vi har satt oss. Det er også godt å kjenne at vi har vært med på noe virkelig samfunnsnyttig. Med all respekt for veibyggere må jeg si at dette er noe mer enn en ny strekning på E6.

– Og i motsatt ende: Hva er du minst fornøyd med?

–Vi hadde for mange skader på byggeplassen i fase 1. I byggefase 2 forbedret vi oss kraftig, men ikke nok. I ettertid ser jeg også at Helsebygg kunne jobbet tettere med teknisk drift i både sykehus og universitet.

– Hvor viktig har det vært for resultatet at prosjektet ble delt i to byggefaser?

– At vi fikk bygge ”to sykehus”, ga oss masse verdifull lærdom, særlig på gjennomføringsstrategi, entreprisemodell, fullføring, testing og verifisering. K5-modellen hadde ikke blitt unnfanget uten erfaringen fra fase 1. Og uten denne utbyggingsmodellen ville vi hatt svakere styringssystemer og fått et dårligere sykehus. Det var også helt avgjørende at det var de samme som planla og gjennomførte prosjektet. Da greide vi å utnytte styrken til organisasjonen fullt ut.

– Er fase 2-byggene bedre enn de som ble oppført i fase 1?

– Ja, det er de nok, selv om vi ble presset hardt på økonomien og måtte prioritere strengt. Sengetunene er for eksempel blitt klart bedre i fase 2. Det samme gjelder tekniske føringer, og ikke minst er akuttaksen svært vellykket. Det er jeg ikke alene om å mene. Jeg treffer mange, klinikere og andre, som smiler fra øre til øre. Men de kommer sjelden i Adressa!

– Hvordan betrakter du Adresseavisens dekning av Øya-utbyggingen?

– Adressa har forsømt seg, og den massive kritikken derfra har ført til at mange i Midt-Norge sitter med et feilaktig inntrykk av det nye universitetssykehuset. Det er synd, ikke minst for pasientene.

– Men er det Adressas oppgave å produsere byggeskryt?

– Nei, jeg er tilhenger av en kritisk presse. Men hvorfor er aldri kritikerne av sykehusprosjektet blitt utfordret av Adressa? Det er altfor lettvint å gi ubegrenset spalteplass til de negative, mens positive stemmer og fakta reduseres til et minimum. Det er denne bakstreverske ensidigheten som har preget Adresseavisen, og dessverre gjort monopolorganet til talerør for folk som ikke har tatt inn over seg at nye sykehus må bygges og drives annerledes enn gamle. Men nå når sykehuset langt på vei er fullført, tror jeg de fleste forstår hvor gretten mye av kritikken har vært. Og hvor svak journalistikk Adressa har prestert. Heldigvis har bedre og riksdekkende medier ikke falt for fristelsen til å følge opp.

– Hvordan har denne dekningen preget deg som øverste ansvarlig for utbyggingen?

– Jeg har selvsagt latt meg irritere innimellom. Men det går fort over, og nå reagerer jeg med likegyldighet. Adressa får bare holde på, om aldri så patetisk, unøyaktig og uforståelig. Avisa har heller aldri påvirket oss som byggherre. Vi planlegger og bygger ut fra demokratisk fattede beslutninger og har et utmerket samarbeid med dem vi bygger for: St. Olav og NTNU.

– Hvordan har dette samarbeidet utviklet seg i gjennom byggeperioden?

– Det er blitt stadig bedre, og Samhandlingsprosjektet i fase 2 har vist seg å være et lykketreff. Det så vi ekstra tydelig under siste innflytting. Den gikk utrolig bra, takket være grundig planlegging og godt samarbeidsklima.

– Hva har pasientenes ønsker og behov betydd for sykehusprosjektet?

– Pasientmedvirkningen har preget utbyggingen sterkt og ofte vært avgjørende for hvilke løsninger som er valgt. Selv er jeg blitt utkommandert til handikaptoalett for å se og høre hvordan det må være i et sykehus som skal passe alle. Og jeg har ikke latt det gå prestisje i å velge bort pasientønsker. Det skulle bare mangle i et pasientfokusert sykehus som St. Olav. Riktignok etterlyste svigerfar en "kompis på rommet" da han nylig var innlagt Men jeg er svært glad for at pasientorganisasjonenes tviholdt på enerommet. I Europa ser vi at stadig flere sykehus bygges på denne måten, vel å merke med egne bad. Det burde vi hatt på Øya også, men vi manglet penger og areal.

– Hva med nabolaget – har Helsebygg vært en byggherre til å stole på?

– Jeg mener det, og vi har fått svært få klager til tross for slitsomme perioder med trafikk, støv, støy og vibrasjoner. Det er grunn til å takke alle for tålmodigheten – sykehus, universitet og øvrig nabolag. Helsebygg og entreprenørene har på sin side informert skikkelig og i det alt vesentlige gjort som vi sa vi skulle gjøre.

– Vil den åpne nabokursen fortsette etter din avgang?

– Jeg kan ikke gi noen garantier på vegne av etterfølgeren. Men grunnlaget er lagt, og jeg har full tillit til at naboer blir behandlet med respekt og åpenhet under både høyblokkriving og siste senterutbygging.

– Du har vært markant talsmann for effektiv byggemetodikk og nye samarbeidsformer mellom byggeherre og entreprenører. Hvordan bedømmer du det du har fått til her?

– Jeg er svært fornøyd med den endrings- og gjennomføringsstrategien vi valgte i byggefase 2. Det er den som er oppsummert i K5-modellen, men jeg legger ikke skjul på at det var en del motstand mot den, også i Helsebygg. Jeg fikk blant annet høre at det var unødvendig å forandre en struktur som hadde vist seg så vellykket i byggefase 1. Da svarte jeg at et stort prosjekt som vårt måte se utover egen byggegrop, og ta ansvar for å endre en næring med altfor lav produktivitet, massevis av feil og mangler – og konflikter på kryss og tvers. I dag er K5-modellen, med Trimmet bygging, anerkjent i hele byggebransjen. Noe av det artigste jeg gjør er å fortelle andre utbyggere hvordan vi fikk det til på Øya.

– Kan viljen og kraften fra Helsebygg også ha blitt forstått som arroganse?

– Kraft og besluttsomhet er helt nødvendig for effektiv gjennomføring. Og den som vil skape endring, må tørre å utfordre. Enkelte kan nok oppfatte dette som arroganse, men håper jeg ikke blir oppfattet som en arrogant person. De som betrakter meg som arrogant, har muligens fått avslag på endringssøknader. Jeg forstår at det svir med et nei, men min oppgave har vært å holde orden på et ytterst komplekst prosjekt. Da må endringsønsker håndteres overordnet og prinsipielt, og alle kan ikke få det som de vil.

– Uansett: Nå er det snart slutt for din del og snart kommer Kongen til offisiell sykehusåpning. Hva betyr slike begivenheter for deg?

– For meg personlig har det ikke så stor betydning. Men for St. Olav og NTNU er 12. juni en stor dag og en avgjørende milepæl. Da er det viktig at hele det offisielle Norge stiller opp på et av Norges viktigste byggeprosjekt.