- Det er på en måte innlysende at pasienter deltar i planleggingen av det nye sykehuset. Likevel er det helt nytt at de trekkes så aktivt med som i RIT 2000, sier Ottesen. Han har deltatt i mange ulike prosjekter, men han har sjelden opplevd så saklige diskusjoner om omstridte temaer som i gruppene som arbeidet med prosessanalyse for det nye sykehuset. Ottesen mener at kommunikasjon med pasienten kan v're nyttig for ansatte ved sykehuset, og at det er viktig at pasientperspektivet blir ivaretatt.
- Det var utfordrende både for oss som var ufagl'rt og for de som tilhørte sykehussystemet. De ansatte er jo ikke vant til at "kunden" er til stede når de diskuterer, og det tror jeg var nyttig, også for dem. Jeg er overbevist om at resultatet til slutt blir bedre, nettopp fordi man får et helt annet perspektiv på diskusjonene.
Ottesen har erfaring som pasient både fra nevrologisk avdeling og St. Elisabeth, og det er denne kunnskapen han bruker i gruppene.
- Jeg er stort sett veldig fornøyd med måten jeg ble behandlet på i sykehuset. På nevrologisk avdeling var jeg åpent med på alle råd og faglige diskusjoner om meg og mitt, og jeg ble tatt veldig på alvor. Sykepleierne på St. Elisabeth hadde altfor mye å gjøre. Jeg opplevde at de sprang rundt og ga piller, men de hadde sjelden tid til å snakke med oss pasienter. Fysio-terapeuten ble den viktigste sosiale personen, de er mye mer betydningsfull enn de kanskje selv er klar over.

Ottesen har deltatt aktivt i arbeidet i gruppene, og synes han har sådd noen viktige frø.
- Mottakelsen i et sykehus bør endres. I dag møter man den yngste legen eller turnuskandidaten. Jeg mener det er de gråhårete gubber og gummer som skal ta i mot. På den måten ville man få raskere og sikrere diagnose, og man hindrer at folk blir liggende i feil enhet. Dette ville v'rt en nyvinning i norske sykehus.
Ottesen vet at det oppleves som degradering å starte i mottakelsen igjen, men da må man heller heve statusen på den jobben, mener han.
- Dagens visittordning synes jeg også er dårlig. Det er greit nok at de ser på operasjonssår mens medpasienter er til stede. Men når diskusjoner om sykdommen og personlige problemer taes i påhør av andre, oppleves det sv'rt nedverdigende og ydmykende, synes Ottesen.

Ventingen er verst
- Dessuten mener jeg sykehusene må få et slags ansvar for faglig oppdatering av prim'rlegene. I dag henviser de for mange av frykt for å gjøre feil, og slik skapes det unødvendig lange køer. Vi må sørge for at prim'rlegene i framtida kan gjøre mer. Ottesen er også opptatt av at avansert utstyr må brukes hele døgnet. I fjor sommer ventet han en uke på en MR-undersøkelse.
- Jeg trente armer og bein, og spiste piller mens jeg ventet, og ventet og ventet. Det finnes ikke noe verre, s'rlig når man er syk og redd. I tillegg var det selvsagt lite effektivt. Slike ting må gå som kjepper i hjul i det nye sykehuset, mener Ottesen.
Du kan jo ikke representere andre enn deg selv, hadde det ikke v'rt bedre om du kom fra en pasientorganisasjon?
- Jeg mener det er riktig å velge enkeltmennesker i tillegg til pasientorganisasjoner. Vi er friere til å kjenne på våre egne erfaringer. Jeg representerer bare meg selv, og det jeg har opplevd, men det er viktig nok, sier Ottesen.