"....alle endringer,
også de vi har lengtet mest etter,
har en melankoli;
for det vi forlater er en del av oss selv...."


For 48 og et halvt år siden ble hun født, og navnet hennes er Unni Kristiansen. Hun har et mellomnavn som foreldrene slengte på på vei opp til døpefonten. Det står hun seg ikke ved. Nitten år gammel reiste hun til Tyskland for å studere medisin. I Tyskland giftet hun seg - og der begynte hun å spesialisere seg til psykiater. Halvveis i spesialiseringen brøt hun av, og tok med seg sin tyske ektemake og sine barn på ett og to år til blåsten i havgapet i Bjugn. Der delte hun og ektemann Harald en stilling som distriktslege i flere år.
- Jeg brøt av spesialiseringen da jeg så hva jeg var i ferd med å bli. En slik psykiater ville jeg ikke v're.....
Etter fire år i Bjugn ville hun likevel bli psykiater. Hun gjenopptok spesialiseringa, ukependlet til Trondheim og ble omsider psykiater. Siden realiserte hun Fosen-teamet, et tverrfaglig team som samordner og utøver psykososiale helsetjenester på Fosen. En ide sugd ut av eget bryst. Etter som årene gikk drev hun også igang VEPS-prosjektet, videreutvikling og etterutdanning innen psykisk helsevern og sosiale tjenester. Vellykket, sier hun selv.

En dag for et par år siden fikk Unni Kristiansen telefon fra en som var fylkeshelsesjef i Sør-Trøndelag i de årene Unni K. realiserte seg som hardest i havgapet. Nå var han blitt prosjektdirektør i RIT 2000, og dessuten av den oppfatning at det nye sykehuset ubetinget kunne ha god bruk for denne kompetansen som flakset i kystvinden på Fosen.
- Nei, det vil jeg ikke, sa Unni Kristiansen.
Men Inge Fottland lot seg ikke stoppe, og etter noen uker med stadig telefonering, gav damen etter.
- Det var jo ganske flatterende, sier Unni K.
Og nå er hun relativt sikker;
- Dette er den jobben i helse-Norge der jeg får brukt mest av den jeg er og det jeg kan!

- Hun har en utrolig evne til refleksjon, og til å tåle å stå i en prosess, sier en kollega som har jobbet sammen med henne lenge. Kanskje er dette med på å gjøre det mulig for Unni K. å sette seg i pasientens sted? Er det pasientens briller som skjødesløst er stukket i en kopp med blyanter der borte på skrivebordet hennes? Er det refleksjonene omkring pasientens perspektiv som har ført akkurat Unni Kristiansen inn i ledergruppa for RIT 2000?

- Jeg er glad i henne, sier en av de andre sju i ledergruppa for sykehusprosjektet.
- Relasjon, sier Unni K., og vifter med hendene.
- Dialog, sier hun, og kaster på håret som ikke lenger er så langt. Det lange håret falt i et endrings-felttog sist høst, etter å ha vaiet om Unnis ansikt i mer enn tretti år.
Endrings- og samhandlingssjefen i RIT 2000 er synlig og merkbar, og hun høres når hun er i n'rheten. Hun har latt seg erobre av filosofien og det fargesterke uttrykket til den østerrikske arkitekten og kunstneren Hundertwasser. Det b'rer prosjektorganisasjonens hus preg av - på alle vegger.
Hundertwasser speilvender alle sine bilder, for å se motivene i et nytt lys.
Slik ønsker Unni Kristiansen å speilvende RiT - for ikke å snakke om hele helsevesenet?
- Vi må se sykehuset fra brukerens sted, sier endringssjefen.
- Vi som alltid har hatt pasienten i fokus, vi må snu oss og se oss selv med pasientens og den pårørendes blikk. Da kan vi se hva vi må endre. Sier Unni K.

- Du skal ikke ha andre pasienter enn meg, slår hun kategorisk fast. Litt romsligere er hun når hun et øyeblikk etter vennlig krediterer trondheimsforfatteren Anne B. Ragde for ordene i dette første bud for helsearbeidere. Kategorisk er ellers ikke det første noen ville kalle Unni Kristiansen. Kaotisk ligger kanskje n'rmere? Men - langt i fra - hun virvler ikke omgivelsene inn i et privat og uregjerlig kosmos. Hun mestrer sitt eget flagrende kaos - og ut av dette fødes ideer, tanker, prosjekter og .... endringer.
- Endring gjør vondt, sier hun, og vi aner en medfølelse med andres smerte som verken er profesjonelt avstumpet eller selvutslettende. Hun brenner - men hun brenner ikke ut.
Hvordan klarer hun det?
- Jeg tror samvirkelag er svaret, sier Unni Kristiansen. Og vi tenker straks på Norges Kooperative Landsforening - landsforbundet av samvirkelag. Vi tenker på gammel-koopen heime, på varetelling og lørdagsjobb.
Er det samvirkelagsbestyrer hun er, dypest sett?
- Vi må ta tilbake ordet samvirkelag. Det er et lag som arbeider sammen. Når hver enkelt vet hva hun kan - og hvor de andre er - da kan hun hvile i visshet om at arbeidet fungerer, uten at hun blir utbrent, sier samvirkelagsbestyreren. Hun har 150 års historie å innhente, siden kooperasjonen annekterte ordet samvirke. Så siger en annen vissthet inn over oss. Vi kjenner igjen en annens tankerekke i det hun sier. Er det ikke Nils Arne Eggen hun siterer nå?
- Jeg tror vi har noe å l're av RBK, sier Unni Kristiansen.
Hun har vel ikke ambisjoner om å bli spillende samhandlingstrener?
- Vi kan l're at ikke alt kan v're frivillig. Noen ganger må man skjønne hva de andre holder på med, og at man spiller på et lag. Sier endringstrener, spillende sjef og samvirkelagspsykiater Kristiansen fra Fosen. Hun er en skjørte-svingende samhandling helt alene. En distriktslege på hjemmebesøk hos RiT. Hun er en institusjon i seg selv i ledergruppa til RIT 2000, til tross for at hun for snart 20 år siden vendte institusjonene ryggen og dro til Høybakken i Bjugn.

Det hvite huset i Høybakken er solgt nå - og byen er blitt bosted for Unni K. og familien. Men prim'rhelsetjenesten har hun ikke etterlatt alene. Samhandling - det er for Unni Kristiansen ikke bare samvirke-laget. Det er også samkvem mellom det som lyder navnet 1. linje- og 2. linje-tjenesten i helsevesenet. Samhandlingsbestyreren kan ikke begripe hvorfor ikke helsearbeidere i de to linjene, som hver og en b'rer på en mengde kunnskap og erfaring, ikke skal v're knyttet til hverandre på noe vis, til pasientens beste. Derfor startet hun Fosen-teamet, der samhandlingen foregår uten hensyn til alder eller diagnose. Og derfor suste hun i vei med VEPS-forsøket, der de samhandlende l'rte mer om seg selv, og ble flinkere til å handle sammen.

Jo, det ligger mye kooperasjon i Unni Kristiansen. Hun er heller ikke flau over å tro på noe, på møtet mellom mennesker, på samtalen, og på at endring er mulig - om enn smertefullt. Og hun er slett ikke redd for å forsøke å realisere det hun tror på, psykiateren som vil speilvende RiT, og som egentlig hadde tenkt å bli prest.
- Og til slutt vil jeg si; livet er spennende!
Så fikk hun siste ordet.