Resultatet av undersøkelsen må vi fortsatt vente noen måneder på, men ifølge Materstvedt vil den bli lagt merke til. At døende pasienter gir sitt bidrag til forskningen på denne måten, er da også helt unikt i Europa. Tidligere er en slik undersøkelse bare gjennomført i Canada.

Ikke en gang i Nederland, med nærmere 30 års dødshjelpspraksis, er pasientenes oppfatninger kartlagt. De som oftest fører ordet er leger, jurister, prester og synsere av ulik kaliber. Det har nærmest vært et tabu å spørre alvorlig syke mennesker hva de mener om dødshjelp. Ekstrabelastningen blir for stor for den som allerede er påført store lidelser, blir det gjerne sagt. Materstvedt har forståelse for slike argumenter. Helsearbeidernes oppgave er jo å ta vare på pasienten. Men samtidig mener han det er viktig å advare mot formynderi. For øvrig er et godt kontrollspørsmål alltid: Hvordan ville jeg selv reagert?

- Det er etisk uforsvarlig å overlate denne debatten til vanlige, friske mennesker. Ingen ville forby døende å f.eks. å stemme ved valg. Hvorfor skal de ikke kunne uttale seg om dødshjelp? Ved ikke å spørre dem, får de jo heller ikke valget om delta eller ikke. Men forutsetningen må naturligvis være at de intervjuede har en selvstendig bevissthet og ikke er for syke. Tett medisinsk oppfølging er også nødvendig for at alt skal foregå i trygge former, sier Materstvedt. Han mener undersøkelsen har levd opp til Kants etiske ideal. Pasientene ble verdsatt; de var et mål i seg selv og møtte forskerne med stor forståelse og samarbeidsvilje. Ingen av dem ga uttrykk for at de angret på deltakelsen. Tvert i mot syntes mange at intervjuet var en positiv opplevelse.

- Aktiv dødshjelp bør defineres som medisinske drap; enten ved legens hånd eller personens egen hånd, hevder dr.art. Lars Johan Materstvedt og professor Stein Kaasa i Tidsskrift for Den norske lægeforening. Intensiv symptombehandling i livets sluttfase som medførere bevisstløshet (terminal sedering), mener de faller utenfor dødshjelpbegrepet. Hensikten her er nemlig å lindre pasientens plager, ikke å ta livet av ham. Det er heller ikke mulig å føre bevis for at denne behandlingen forkorter livet, mener Materstvedt og Kaasa. De to deler begrepet aktiv dødshjelp i to kategorier:

• Eutanasi. Dette forklares som en leges frivillige, tilsiktede drap av en person med "utålelig" og "håpløs" lidelse. Utføres på personens frivillige, uttalte og gjentatte forespørsel. Eutanasi skjer vanligvis intravenøst med en dødelig dose hurtigvirkende medisiner. Kalles også barmhjertighetsdrap. Forbudt i Norge og verden over. Unntaket er Nederland som har fått full legalisering gjennom en endring av straffeloven denne høsten. Eutanasi vil også snart bli tillatt i Belgia.

• Legeassistert selvmord. Her er det snakk om en leges frivillige, tilsiktede hjelp til selvmord, etter gjentatte og klare forespørsler. Lidelsen må som i eutanasien, være "utålelig" og "håpløs". Det assisterte selvmordet skjer vanligvis ved at legen skriver ut og klargjør dødelige medikamenter som personen kan ta selv. Forbudt i Norge, men tillates i Nederland, staten Oregon og delvis Sveits. Australias Northern Territory legaliserte en tid både eutanasi og legeassistert selvmord, men innførte på nytt forbud mot begge former i 1997.

Kilde: Materstvedt og Kaasa: Er terminal sedering aktiv dødshjelp? Tidsskrift forDen norske Lægeforening 2000; 120: 1763-8

                            Forvirrer på høyt nivå

Filosofen har kverulering som ryggmargsrefleks. Det måtte Sokrates tømme giftbegeret for. RiTs egen filosof følger det sokratiske ideal, men lever tryggere.

- Der vitenskapen ikke vet, og religionen ikke gir svar, der kan filosofien forvirre på et mye høyere nivå. Hmm!

Lars Johan Materstvedt humrer under et kart på kontorveggen av antikkens Hellas. Rett over filosofens hode ser vi Athen, der gamle Sokrates vandret rundt på torget og forvirret og forvirret - helt til han ble forgiftet.

- Det er alltid mye å lære av Sokrates. Vi trenger stadig hans kritiske sans og vidåpne ører. Det er nettopp dette jeg prøver å etterleve som filosof tilknyttet Kreftavdelingen i snart tre år. For en som har tenkning og etikk som yrke, finnes knapt noen større utfordring enn det medisinske området. Moderne legevitenskap har åpnet et skap stappfullt av etiske utfordringer og dilemmaer, sier Materstvedt.

- Selv om problemene er nye, må vi ikke tro at eldre etiske teorier er utdaterte. En god teori sier noe viktig og riktig på tvers av tid og sted. Den tyske filosofen Immanuel Kant (1724-1804) er f.eks.ytterst anvendelig når vi skal analysere dødshjelpspørsmålet. Kant kunne selvsagt ikke forutsi dagens medisinske dilemmaer. Men en etisk hovedtese hos ham er at vi aldri skal bruke andre kun som midler. Mennesker må være et mål i seg selv. Eksempelvis: En drosjesjåfør er et middel for å ta deg fra et sted til et annet. Men samtidig har han krav på din høflighet og betaling, og blir følgelig også et mål. Hvis du derimot gir sjåføren juling i stedet for penger, reduseres han til et rent middel. Kant sier dessuten at man krenker menneskeheten ved å krenke seg selv.

- Det er nettopp et av spørsmålene en profesjonell etiker er forpliktet til å undersøke kritisk. Da kan et nyttig utgangspunkt være de fire klassiske helseetiske prinsippene: Disse sier at legens handlinger alltid bør preges av vilje til: (1) velgjørenhet, (2) aldri å påføre pasienten unødvendig skade, (3) å respektere pasienten som selvbestemmende vesen, og (4) å yte rettferdighet. I forhold til disse prinsippene, kan dødshjelp både være i pakt og i strid med alle fire! For å finne gyldige svar må vi derfor nærme oss oppgaven systematisk og analytisk. Hvilke av disse prinsippene er viktigst, og hva bør veie tyngst? Alt etter hvordan slike spørsmål besvares, vil de fire prinsippene munne ut i et ja eller et nei til dødshjelp.

- Alle har oppfatninger om rett og galt, og alle kan synse. Men det er noe annet å ha en begrunnet oppfatning. Etikk som fag er å heve seg over synsingen - og over hva den enkelte "føler" er rett eller galt. Det forutsetter kjennskap til etiske og livsfilosofiske teorier, som avhengig av hvilken du velger, gir ulike erkjennelser og valgmuligheter. Alltid med en kritisk ryggmargsrefleks.

- Absolutt. Det er en utbredt oppfatning at hvis vi kan gi alle i livets sluttfase optimal behandling, er dødshjelp unødvendig. Da vil ingen be om det. Også her er jeg kritisk, først og fremst fordi vi ikke vet. Det finnes ikke vitenskapelig belegg for å slå fast at dette er sant. Derfor skal vi snart intervjue pasienter ved palliative enheter i sju europeiske land om deres forhold til dødshjelp. Denne studien er helt unik i verden og ledes av psykolog Sissel Johansen. Det hele skjer innenfor forskningsnettverket til Den europeiske foreningen for palliativ medisin, der professor Stein Kaasa er president. Han er også min medisinske veileder.

På samme måte må vi nærme oss en rekke etisk omstridte områder innen medisinen, som for eksempel fosterdiagnostikk og gjenoppliving ved alvorlig sykdom. Vi må ha førstehånds kunnskap slik at premissene for argumentasjonen er korrekte. Ellers går det som hos Peer Gynt: "Når utgangspunktet er som galest, blir resultatet som fatalest."

- Som forsker og profesjonell har jeg et utall meninger, og hvilke jeg utstyrer meg med er avhengig av den "etiske verktøykassen". Men private meninger forsøker jeg å holde utenfor arbeidet ved Kreftavdelingen. Det er helt irrelevant om jeg liker det vi finner ut. Og ingen vil ha tillit til forskningsresultater som farges av egne synspunkter.

- Min egen metafysikk (oversanselige ideer) skal jeg ikke plage Pulsens lesere med. Den er altfor komplisert...!

- Det er livet som er mysteriet, ikke døden. Det merkelige er at vi i det hele tatt eksisterer. En av det forrige århundres største filosofer, Ludwig Wittgenstein, formulerte det slik: "Det mystiske er ikke hvordan verden er, men at den er."

Fra en synsvinkel er døden fullstendig uakseptabel. Noen filosofer hevder at hvis vi godtar døden, så aksepterer vi samtidig å bli henrettet av en tilfeldig naturprosess. Selv protesterer jeg både intellektuelt og følelsesmessig mot at både jeg selv og mine barn en dag skal bli utslettet av naturen. "Moder jord" er sannelig også morder jord, for å si det med den norske filosofen Herman Tønnesen.

Andre filosofer er enda mer radikale her. For Peter Wessel Zapffe var det livet selv som var meningsløst. Så absurd at han aldri ville sette barn til verden. Det ville være det samme som å påføre eget avkom lidelse, mente Zapffe.

- Helt klart. Moderne medisin er blitt så avansert og utvikler seg så fort at det endrer vårt syn på oss selv fundamentalt. Et tema som kloning reiser for eksempel helt nye spørsmål om mennesket. Er den klonede "seg selv" eller egentlig en "annen?" Dette vesenet er jo nødvendigvis noe mer enn en kopiert kropp. Men hva er dette "mer?"

- Det er et velkjent spørsmål, men det er feil stilt. For hvis lidelsen er uutholdelig, er det neppe mulig for mennesket å foreta et selvstendig og bevisst valg. Og dersom vi kunne det, hvor går i så fall grensene for det uutholdelige? Den kanadiske tenkeren Neil Campbell mener at hele forestillingen om frivillig dødshjelp er meningsløs. Han sammenlikner dette med tilståelser under tortur. Den som avtvinges statshemmeligheter fordi han påføres ekstreme og uutholdelige smerter, vil jo aldri bli holdt ansvarlig. Han har ingen fri vilje, ingen frie valgmuligheter.

Nederlandsk høyesterett godtok i 1994 aktiv dødshjelp på rent psykisk grunnlag. Det innebærer at mennesker i visse tilfeller kan få dødshjelp selv om de verken er terminalt eller kronisk, fysisk syke. Noen ønsker å gå enda lenger, slik at selvmordspiller kan gis til gamle, livstrette. De såkalt mette av dage som ikke er fysisk døende, men oppfatter livet som meningsløst. Den nederlandske helseministeren argumenterer for en slik praksis, og en av tre leger i Nederland er enige med henne. Som fagetiker vil jeg innvende at dette er en klart formyndersk holdning. Den innebærer diskriminering av de unge livstrette som må godta enda lenger tid i uutholdelig lidelse. En rettferdig lovgivning kan ikke skille mellom gammel og ung. Alt dette viser hvilket uoversiktelige og farlig farvann vi befinner oss i.

- Nei. De har ikke tatt inn over seg den nederlandske virkeligheten. Jeg tror heller ikke de har forstått sprengkraften i å bryte drapstabuet.

- Det handler opplagt om medisinsk drap, og etter norsk lov også om juridisk drap. Om det er drap i etisk og moralsk forstand, er et annet spørsmål. Men hvis samfunnet tillater aktiv dødshjelp, åpnes slusene. Da blir som sagt svært vanskelig å sette og begrunne grenser. Enhver grensesetting innebærer nemlig diskriminering av visse grupper pasienter, og vil bryte med rettferdighetsprinsippet i pasientbehandlingen.

På Seksjon lindrende behandling registrerer jeg blant leger og sykepleiere en massiv motstand mot å "utvide behandlingstilbudet". Det betyr jo i klartekst å åpne for aktiv dødshjelp som altså er strengt forbudt, og ikke praktiseres i Norge.

- Her kan jeg ikke gi noe noe entydig svar. Det kommer helt an på hvilke etiske briller man ser med. Sokrates sa at det i alle fall finnes fire mulige svar på ethvert spørsmål om hvem som har rett: For det første at vi (her: SLB) har rett. For det andre at de andre (her: Nederland) har rett. For det tredje at noe er rett for oss, mens noe annet er rett for dem. Og for det fjerde at vi begge tar feil!

Så kan jo Pulsens lesere selv tygge på hva de vil mene om saken, sier Lars Johan Materstvedt - og forvirrer på enda høyere nivå.

Alder: 41

Bosted: Moholt, Trondheim

Opphav: Haugesund

Sivilstatus: Gift, to barn

Yrke: Filosof. Doktorgrad fra NTNU, 1997: "Rettigheter, paternalisme (formynderi) og staten" - om selvbestemmelse og individuell frihet hos Immanuel Kant (1724-1804) og Robert Nozick (1936-).

Aktuell: Treårig forskningsprosjekt ved Seksjon lindrende behandling/RiT, finansiert av Den Norske Kreftforening. Deltar aktivt i dødshjelpdebatten. Nært samarbeid med professor Stein Kaasa, seksjonsoverlege ved Seksjon lindrende behandling.