I korthet inneb'rer sentermodellen oppdeling i mindre, oversiktlige enheter (sentra) som organiseres etter lidelse, framfor legespesialitet.

RiT-avisa Pulsen har invitert til debatt om sentermodellen. De som svarer er medisinsk sjef RIT 2000, Jan Eirik Thoresen, og Gerd Tranø, lege ved RiT og sentralstyremedlem i Den norske L'geforening.

Er RIT 2000-prosjektet svar på framtidas utfordringer og forut for sin tid, eller et naivt luftslott som ikke lar seg realisere?


Jan Eirik Thoresen:
Dagens problemer for pasienter, studenter og ansatte vil forsterkes i framtida. Ventetider, manglende forutsigbarhet, fremmedgjøring og økonomioverskridelser er stikkord. Teknologi-utvikling, nye pasientroller og krav til økonomisk styring krever nye og andre løsninger. Prosjektet er et godt svar på sentrale utfordringer mange år fram i tid. Både lokalsykehus-funksjoner, øyeblikkelig hjelp og spesialistutdanning lar seg godt organisere gjennom sentermodellen. I tillegg får vi nytt utstyr og nye bygg, noe som er sv'rt nødvendig.












Gerd Tranø:
RIT 2000 er ikke et godt svar på framtidas utfordringer. Utviklingen går mot eldre pasienter med mange og sammensatte sykdommer. Organmodellen egner seg for "friske" pasienter med en sykdom, og for elektive pasienter. "Forut for sin tid" er en negativ karakteristikk av motstanderne av prosjektet, det sier ingenting om prosjektet. Det kunne la seg realisere, forutsatt at det finnes ubegrenset med penger og helsepersonell, samt et pasientgrunnlag på noen millioner mennesker.













Sett med pasientenes øyne: vil et sykehus organisert etter sentermodellen ta bedre vare på deres behov enn et konvensjonelt sykehus?

Thoresen:
Ja. Analyser av aktiviteten i Trondheim og ved andre sykehus viser at sentermodell og organisering etter prosess- eller behandlingsforløp tar bedre vare på pasientene. Gjennomgangen viser at minst 80 % av alle pasienter som kommer til sykehuset kan sorteres i tråd med senterorganisering. Prosessanalyser gir med andre ord et godt utgangspunktet for ny og bedre organisering. Vi har gode eksempler på at dette virker for fagområder som hjertekirurgi ( Trondheim / Feiring-klinikk ) og for barn ( Ullevål / Stokholm ). Organisasjonsmodellen er således ikke en "organ"-modell. Den ivaretar både pasientens behov for spesialisert service, n'rhet og trygghet . Mer forutsigbarhet, klarere ansvar og bedre utdanning er en fordel for både fagfolk og pasienter.

Tranø:
For enkelte elektive pasienter og regionsykehus-pasienter vil det det. For lokalsykehuspasientene, de med uklare diagnoser uten "organadresse" (ca 70 %) vil det bli dårligere. For multitraume-pasienter og kritisk syke pasienter, mener jeg sentermodellen blir direkte farlig. Mer ressurser vil gå til administrasjon, og det må brukes mer til å opprettholde beredskap, på bekostning av ressurser til direkte pasientrettet arbeid.


Vil RIT 2000-modellen styrke pasientenes rolle og dermed svekke profesjonene?

Thoresen:
Det er ingen motsetning i å styrke pasientenes rolle og samtidig gi profesjonene bedre mulighet til å undersøke, behandle, forske og gi omsorg til pasienter. Det er derimot slik at en ny og annerledes organisering gir mulighet for sterkere innsats på disse kjerneområdene. Målet er å slippe å benytte verdifull fagkunnskap til administrasjon og henvisnings-byråkrati. Det er ikke lenger fornuftig eller rasjonelt å organisere virksomheten etter profesjonene, der enhver spesialitet har sin egen avdelinger.

Tranø:
Pasientens rolle har ingenting med sykehusmodeller å gjøre. "Pasienten i sentrum" er en floskel, ingen klarer å forklare hvordan RIT 2000-modellen bedrer pasientenes situasjon.
Om pasientens rolle i sykehus generelt skulle styrkes, ville ikke det svekke legerollen. Tvert imot. Vi ønsker oss større fokus på pasient-legeforholdet, noe vi blant annet har forsøkt å få til ved å anbefale forskrift om pasientansvarlig lege i de nye helselovene.

Hvorfor vekker RIT 2000-konseptet så mye motstand blant legene?

Thoresen:
Det er vel kjent at L'geforeningen ikke først og fremst er pådrivere for endring og nytenking i helsesektoren. For øvrig er det slik at legene som har deltatt i planleggingen av Nevrosenteret, Kvinne-barnsenteret og Laboratoriesenteret, og derved kjenner modellen, tenkningen og planene best, også er mest entusiastiske. Vi skulle gjerne trukket flere med i planleggingen på et tidlig tidspunkt, også de som skal inn i senere bygg. Leger er dyktige fagpersoner i møtet med pasientene, men også leger må akseptere at andre faggrupper og pasienter er viktige i diskusjonen om hvordan sykehuset skal organiseres.

Tranø:
Først og fremst fordi vi vurderer RiT som et faglig meget bra sykehus, og ser at mye av det som i dag fungerer godt blir vesentlig dårligere. Dernest er sykehuset planlagt med altfor få senger. Vi frykter et dyrt og dårlig sykehus. Vi kunne fått et glimrende sykehus om vi tok vare på det som er bra i dagens sykehus, og forbedret det som er dårlig.
Vi er også bekymret for at det faglige nivået på den enkelte lege svekkes fordi utdanningen ikke ivaretas i den nye modellen, og fordi den legger opp til mer beredskap på bekostning av aktivt arbeid. Det betyr dårligere erfaringsgrunnlag for hver enkelt lege til å bli god og for å opprettholde kunnskap og ferdigheter. Modellen ødelegger fagmiljø og spesialiteter som naturlig har utviklet seg over tiår.

Pasientorganisasjonene er begeistret for sentermodellen og ønsker at den realiseres? Hva betyr det?

Thoresen:
Det betyr at pasientenes behov vurderes av dem det gjelder : nemlig pasientene! De, eller skal jeg heller si vi, vil i framtida v're krevende kunder i helsevesenet. Dersom vi skal opprettholde et godt offentlig tilbud må vi prøve ut nye løsninger. I den prosessen må fagfolk spille på lag med pasientene. Deres innflytelse er et pluss og en nødvendighet!

Tranø:
Pasientorganisasjonene har v'rt invitert med på planleggingen. Mange tror det betyr at ens råd blir tatt til følge. Mange av legene ved RiT vet at det ikke er tilfelle. En del pasienter har negative erfaringer med dagens sykehus - noen utilgivelige, noen uunngåelige. Da ønsker man seg naturlig nok forandring. Det har v'rt lite dialog mellom de som er kritiske til modellen, og pasientorganisasjonene. Motargumentene har ikke tilflytt pasientene. Informasjonen om RIT 2000 har i stor grad v'rt preget av floskler og fest-taler.


Skisse av sentermodellen