Bygg for mennesker

Det normale skal være normalt, og det kritiske kritisk. Sykehuset på Øya blir ingen sammenhengende krisestue, sier Helsebyggs sjefarkitekt Ragnhild Aslaksen.

Når det gjelder fleksibilitet må det stilles strenge krav, mener Aslaksen. Sykehuset må bygges for både utvidet og redusert aktivitet i framtida. Det er lett å bare tenke fortsatt vekst, men like viktig er det å kunne "pakke" virksomheten hvis dimensjonene blir for store. Følgelig må man ikke skreddersy løsninger rundt organisatoriske grenser, men operere med generelle funksjonsområder. Avdelinger skal kunne både utvides og krympes. Det gjelder ikke å låse for utvikling. 

-  Sykehus koster mye penger uansett utforming. Da må vi tilby god arkitektur og positive inntrykk, sier Helsebyggs sjefarkitekt Ragnhild Aslaksen.

Siden midt på 90-tallet har Aslaksen vært sentral i sykehusutformingen i Trondheim. Hun satt hun også i bedømmelseskomiteen som kåret utkastet til nytt sykehus på Øya. Bak stod gruppen FRISK med kjente arkitektprofiler som Niels Torp og Gudmund Stokke.

- Vinnerutkastet var et genialt mønster. Det kan varieres og tolkes og har overlevd mange endringer uten å tape særlig kvalitet, sier Aslaksen. Den viktigste forskjellen fra den gang er at sykehusarealet nå er dobbelt så stort som arkitektene forholdt seg til i 1995. Det medfører både ulemper og fordeler.

Ett sykehus, ikke mange små

-  Fire etasjer ville nok vært gunstigere enn seks. Men samtidig hadde vi fått et mer spredt sykehus med lengre avstander og kanskje dårligere logistikk, sier Aslaksen.

Den nye kvartalsløsningen justerer og fortetter, og den fjerner hele dagens høyblokk. Men grunnmønstret er smidig nok til å overleve også denne endringen.

For å bevare  fleksibiliteten og funksjonaliteten på tvers av de ulike enhetene, må arkitektene ta hensyn til at det skal bygges ett sykehus, ikke en serie lokalsykehus.

Det betyr blant annet at alle sentra har en bestemt plassering av funksjoner i de ulike etasjene. Slik kan et organisatorisk senter godt fordele seg på flere bygnings- kvartaler.

For eksempel er de aller flest poliklinikker og  publikumsarealer lagt til første etasje, de utstyrskrevende behandlingsarealene ligger i 2. etasje og sengeområdene ligger i de øverste etasjene. Slik er det mulig å se på kvartalene som et mønster eller "teppe" som de enkelte sykehusenhetene kan fordele seg utover, vokse og minske på hverandres bekostning.

Må utvides og krympes

- Hva er viktigste lærdom fra byggefase 1 til 2?

-  Å arbeide lenge på overordnet nivå før oppdeling i enheter. I fase 1 slapp vi sammenhengen for tidlig. Nå  konsentrerer vi oss mer om selve sykehuskonseptet før funksjoner tilpasses og fordeles. I fase 2 dreier det seg om å se fire sentra sammen med virksomhet som skal fungere på tvers.

Akademisk strøk gjenoppstår

- Noen oppfatter sentermodellen begrensende?

- Det er sagt så mye om sentermodellen. Den kan tolkes på mange måter, både som organisatorisk og bygningsmessig struktur. Men på et nivå handler det om å bryte noe stort ned i håndterbare enheter.

Jeg har aldri tenkt at ett organisatorisk senter må avgrenses til ett hus. De kliniske sentrene vil ofte høre hjemme i flere kvartaler. Organiseringen forandrer seg, og vi må leve med et mønster som kan ta opp i seg mange funksjoner. Vår jobb er å undersøke behovene til pasienter og personell. Deretter må vi plassere alt sammen best mulig i forhold til n'rhet og transport, sier Ragnhild Aslaksen.

- NTNU preger utbyggingen i stor grad. Hvordan innpasses universitetsarealene i fase 2?

- Vi velger en noe annen modell enn for første byggefase. Da ble NTNU-arealene fordelt med ulik spredning i Nevrosenteret og Kvinne-barnsenteret. Nå ønsker Det medisinske fakultet en større samling av for basalfag og klinisk forskning - med direkte forbindelse til sykehussarealene.

Universitetets lokaler blir hovedsaklig plassert i 3. etasje. Dermed er vi nesten tilbake den gamle tanken om et akademisk strøk. Denne løsningen gjør det nødvendig med flere glassbroer mellom både 2.- og 3.-etasjene.

Estetisk unntakstilstand

Som sjefarkitekt for landets mest originale sykehusprosjekt, er Ragnhild Aslaksen en etterspurt foredragsholder, både i inn- og utland. Etter snart ti år med sykehusarkitektur som spesialitet, har Aslaksen klare oppfatninger om sykehusbyggeri før og nå.

- Her i landet har arkitektene sjelden andre muligheter enn å flikke på eksisterende bygg med dårlig logistikk og ditto omgivelser. Mange sykehus ligger også meningsløst og fremmedgjort plassert som "institusjoner", helt atskilt fra det livet de er en del av.

Offentlig bygg har de siste tjue åra fått en kraftig kvalitetsheving i Norge, men sykehus ligger langt etter i denne utviklingen. Med unntak av Rikshospitalet er det satset lite på opplevelsesmessig kvalitet i offentlige sykehusbygg.

Selv om 70 prosent av sykehus rommene er ganske vanlige rom, ser de ut som kriseområder. Krisetenkning og teknisk drift har vært styrende, og vi har fått en estetisk unntakstilstand som heter sykehus. Det er ingen selvfølge å få innarbeidet positive elementer som ryddige, oversiktlige rom med godt dagslys, ordentlige møbler og  skikkelig materialbruk.

Striper er nederlag

Samtidig vet ikke pasientene hvor de er. De greier ikke å orientere seg og "mister seg sjøl" i en sårbar fase. Problemet blir forsøkt løst med ledestriper i gulvet osv., men slikt er nederlag for arkitekturen. Når alle går feil, er huset feil. Noe skilting er selvsagt nødvendig. Men et hus kan forklare seg mer selv hvis det er bygd for det, og tar hensyn til hvordan folk naturlig orienterer seg.

- Dette blir annerledes på Øya?

-  Vi har iallfall unike muligheter fordi vi bygger nytt fra grunnen av. Det er umulig å lykkes overalt, men mye skal vi få til. Det viktigste er at det normale får v're normalt, og det kritiske kritisk.

Sengeområdene våre kan bli virkelig gode. Her har vi funnet en ny form som har vakt oppsikt langt ut over Trondheim.

Utformingen av Olav Kyrres gate som en grønn ryggrad gjennom sykehusområdet, er også vesentlig for normalitet og begripelighet. Det nye sykehuset er satt sammen av store bygg, fornuftig organisert i et gatemønster slik vi er vant til i en by. Dette mønstret gjør at vi ikke mister orienteringsevnen og lesbarheten selv om husene vokser.

Gate- og romstrukturen og dimensjonene kan på sett og vis sammenliknes med den mange vil kjenne fra Paris. Når hele høyblokka forsvinner, vil det nye torget, eller plassen, framstå som et stort urbant rom med et lyst og grønt preg. Alle pasientbygg i byggefase 2, samt Nevrosenteret, vil grense til denne nye plassen.

En ambisjon i all planleggingen er i korthet å bygge mer for mennesker enn for funksjoner. Funksjoner er en beskrivelse av fortid; en stivnet prosess. Vi mennesker er levende, sansende, foranderlige vesener. Men jeg ser ingen motsetning mellom det funksjonelle og det menneskelige. Det verste og minst rasjonelle, er omgivelser fattige på inntrykk, sier Ragnhild Aslaksen. 

(Intervjuet er hentet fra sykehusavisa Pulsens temanummer mai 2003 om revidert hovedfunksjonsprogram og byggefase 2.)