Med oppdrag å skjære gjennom
Det store sykehusprosjektet preges av mange og sterke viljer. Felles utviklingsenhet (FUE) har som oppgave å lime det hele sammen.
FUE er et felles beslutningsorgan i utviklingssaker for St. Olavs Hospital, NTNU og Helsebygg Midt-Norge. FUE ledes av en styringsgruppe som gjenspeiler eierstrukturen i sykehusprosjektet. Styringsgruppa i FUE består av:
Roar Arntzen, adm. dir. St. Olavs Hospital (leder), Gunnar Bovim, dekanus Det medisinske fakultet og Johan Arnt Vatnan, adm. dir. Helsebygg (observatør)
Sekretariat:
Overlege Brynjulf Ystgaard, St. Olavs Hospital (leder)
Med. sjef Liv Haugen, Helsebygg
Prosjektleder Tor Olaussen, NTNU
Planleggingssjef Anne Kari Steinsvik, St. Olavs Hospital
Spesialkonsulent Synnøve Torgersen, St. Olav, Psykisk helsevern
Rødgiver Ellen Annette Hegstad, St. Olavs Hospital
SYKEHUSAVISA PULSEN VAR TIL STEDE PÅ ETT
AV MØTENE I STYRINGSGRUPPA I VÅREN 2004.
RAPPORT FØLGER:
Revmatismehuset, 5. etasje. 22. april. Klokka passerer 13.30.
Ved bordenden venter møteleder og administrerende direktør Roar Arntzen opplagt og utålmodig på at de faste FUE-deltakerne skal innfinne seg, sammen med andre innkalte. På bordet: nøkternt fruktfat, kaffe, plastkrus, pc og videokanon.
Første handling
– Vi setter i gang med første sak, annonserer Arntzen, iført mørke bukseseler, gult slips og briller på tippen.
”TV 6”, heter saken på det underlige FUE-språket. Det betyr tverrgående program for laboratorier i byggefase 2. Selve programmet er ferdig, men en vrien konflikt er oppstått mellom to selvbevisste fagmiljøer.
Striden kan kort beskrives slik: Skal det kommende Miljøsenteret (med kreft og hematologi) beholde sitt eget laboratorium for analyser? Eller bør all slik virksomhet legges til Laboratoriesenteret? I et brev til FUE skriver miljøsenterledelsen:
”Et laboratorium i Miljøsenteret vil gi den beste og mest effektive service til en pasientgruppe som er tungt belastet (...) Dette er fullt mulig uten at utgiftene for sykehuset øker vesentlig.”
Arntzen gir ordet til overbioingeniør Mona Krogh Underland. Hun argumenterer sterkt for at Miljøsenteret må beholde en godt utprøvd analyseenhet og fagmiljøet som er knyttet til enheten. Underland begrunner standpunktet detaljert og er særlig redd for økt ventetid hvis analysene overføres til Laboratoriesenteret, til tross for effektiv rørpost.
Avdelingsledelsen for medisinsk biokjemi, som utfører 95 prosent av alle blodanalyser, ser helt annerledes på saken, I brev derfra heter det:
”Vår erfaring ned rørpostforsendelser til og fra Barneklinikken tyder ikke på at en slik organisering vil medføre lengre ventetid for pasientene (...) Under forutsetning av et velfungerende rørpostsystem er det ikke noe reelt medisinsk behov for medisinsk-biokjemisk laboratorievirksomhet i Miljøsenteret...”
– Jeg mener at sykehuset først og fremst må bestemme seg, påpeker Laboratoriesenterets senterkoordinator Anne Mari Kvam som får ordet etter Underland. Kvam vil ikke si at det ene miljøet gjør en bedre jobb enn det andre, men ber FUE ta en klar beslutning: Skal det satses på satellittlaboratorium eller på Laboratoriesenteret? Ifølge Kvam blir transporttida med rørpost i høyden fem minutter.
|  | |
| FUE-TRIO: Johan Arnt Vatnan (nærmest), Gunnar Bovim og Roar Arntzen. | |
ARNTZEN: – Takk. Dere har begge vært glimrende representanter for synet dere representerer.
Men det er mye følelser i denne saken. Nå må vi få fram bedre fakta om tidsbruk og effektivitet.
GUNNAR BOVIM
(dekanus, Det medisinske fakultet):
– Selv om sykehusets oppfatninger må veie tungt, savner jeg uttalelser fra Institutt for laboratoriemedisin og Institutt for kreftforskning og molekylær medisin. Vi bør ha forsknings- og undervisnings-argumenter på bordet.
JOHAN ARNT VATNAN (adm.dir. Helsebygg): – Og hva med kostnadsargumentene? De er fraværende. Dessuten tenkes det for mye på hvordan arbeidet utføres i dag. Partene slåss for gamle standpunkter og er for lite dristige. Jeg tror det blir best kvalitet i Laboratoriesenteret.
ARNTZEN: – Førstefølelsen min er også at det er best å gjøre dette i Laboratoriesenteret. Ellers er dette en sak der det ikke er grenser for argumenter som jeg ikke er i nærheten av å forstå. Derfor må vi kalle sammen alle parter og brevskrivere til et nytt møte før vi tar en endelig beslutning.
Andre handling
Riiing! Arntzen kveler raskt en mobiloppringning av typen ”old phone”, veiver med lange armer, peker på nabotaket (Nevro øst) og kauker:
– Se, der går det noen på taket uten hjelm og sikring!
Forsamlingen humrer. Kanskje bortsett fra Vatnan som har overoppsynet med HMS på byggeplassene. Men Arntzen viser at han behersker møtedramaturgi. Han vet at det må ristes løs etter lange, vanskelige doser.
| |  | |
| ARNTZEN: - Se, der går det noen på taket uten hjelm og sikring...! Til høyre: Ellen Annette Hegstad. | |
Over til neste sak med enda en snirkletittel på planleggernorsk:
”Lokalisering av administrative funksjoner i nytt sykehus, herunder bruk av administrasjons-bygget.”
I klartekst handler dette om hvordan den gamle administrasjonsbygningen skal brukes i det nye sykehuset.
Utgangspunktet for diskusjonen er et
forslag fra en arbeidsgruppe som har vurdert hva som kan flytte inn i det hundre år gamle huset. Etasje for etasje er mulighetene listet opp, og de fleste forslagene er lite omstridte.
FUEs egne ønsker har imidlertid vært vanskelig å imøtekomme. Arntzen og Bovim ser for seg ”mest mulig samlokalisering” mellom sykehusets og fakultetets administrasjoner. Men dette er ikke enkelt å få til i administrasjonsbygningen uten omfattende ombygging, eller utstrakt makeskifte med dagens kontorer i Medisinsk teknisk forskningssenter, MTFS.
ARNTZEN: – Alle administrative mennesker trenger ikke være med på dette. Det er de to ledergruppene som bør ha kontornærhet. Dette må vi prøve å få til, og helst i MTFS.
BOVIM: – Jeg ser det som en viktig suksessfaktor at vi sitter nær hverandre. MTFS ble i sin tid bevisst etablert mellom sykehuset og universitetsmiljøet. Det må være gjennomførbart å samles der.
VATNAN: Jeg skjønner ikke at MTFS skal brukes på denne måten. Den gamle bygningen bør huse både sykehus- og fakultetsadministrasjonen. Vi må tenke kostnader, og det er Helsebygg som får regninga.
BOVIM: – Det er ikke noe nytt at vi ønsker samlokalisering og vil ha MTFS utredet.
ARNTZEN: – Vi tror at vi får til dette.
Tredje handling
”01-01/22/04-64 Orienteringssak, skisseprosjekt, byggefase 2.”
Bak denne likbleke betegnelsen ligger alt som gjenstår av det nye universitetssykehuset (minus Psykiatrisenteret) når første byggefase er ferdig i 2006.
Skisseprosjektet legges offisielt fram 1. juni og viser hvordan fase 2 er tenkt senter for senter, etasje for etasje.
– Jeg starter med helheten, sier Arvid Ottar til FUE-forsamlingen. Ottar er uoffisiell norgesmester sykehusarkitektur. Hans kontor, Medplan, utformet Rikshospitalet og tegner Kvinne-barnsenteret og Laboratoriesenteret på Øya. Nå er Ottar sentral i Team St. Olav som er Helsebygs rådgivere i fase 2-prosjekteringen.
I nesten en time holder arkitekten det gående med sine planskisser og totale sykehusoversikt. Han har to små hull bak på den grå høyhalseren, men ingen huller i faget.
– I femte etasje plasserer vi 18 isolat for både kontaktsmitte og luftsmitte, fastslår Ottar.
– Hudpasienter vil skjermes, og det gjør vi, lover Ottar.
– Torget (etter høyblokka) skal ikke privatiseres av sykehuset, men må være et urbant rom, mener Ottar
– Underetasjen er sykehusets ansikt utad, påpeker Ottar.
– Alt generelt beholder vi. Det spesielle løser vi hvis det ikke blir for dyrt, lover Ottar.
Osv. osv.
BOVIM: – Hvor innpasses ”Fremtidens operasjonsstue” i det nye universitets-sykehuset? (som nå bygges på taket av operasjonsbygget, vår anm.)
OTTAR: – Det er ikke avklart.
ARNTZEN: – Vi trenger én eller to stuer med maksimal fleksibilitet.
| |  | |
| Arntzen: - Vi tror at vi får til dette! | |
OTTAR: – Dere kan få en fullt utskiftbar mobil stue, en ”operasjon kabriolet”
BOVIM: – Det bør St. Olav ha!
VATNAN: – Vi har over førti stuer å ta av, så dette skulle være mulig.
OTTAR: – I teknisk mellometasje blir det full takhøyde. Der kan vi gjøre hva som helst.
ARNTZEN: – Et tankeeksperiment: Hvor er det lurest å oppføre et bygningsskall med tanke på senere utvidelser?
OTTAR: – Det er Miljø- og Bevegelses-senteret som må dimensjoneres for en ekstra etasje. Mest komplisert og dyrest vil det være i Akuttsenteret.
Ellers gjør vi alt vi kan for å holde igjen på pris og velger billigst mulig løsninger. For eksempel vet vi at ulik størrelse på sengetun er svært kostbart. Standard blir derfor seks tun i hver etasje, alle med åtte senger Dette er et stempel vi må tviholde på!
LARS MAGNUSSEN (Helsebyggs prosjektleder, fase 2):
– Enig, men ingen regel uten unntak. I Hjerte-lungesenteret får vi noen særløsninger med tunge overvåkingssenger plassert i ”akuttaksen”. Her blir det antakelig ikke standard sengetun.
Fjerde handling
ARNTZEN: – Da føler jeg behov for å sette strek!
MAGNUSSEN: – Åh? Trodde du vi var ferdige?
ARNTZEN: – Jeg var i nærheten av å tro det, men...
Magnussen slipper til med orientering om skisseprosjektet for Forsyningssenteret, også en sentral del av fase 2. Denne saken utløser en kortvarig, men uhyre engasjert diskusjon. Ja, så friskt brytes meningene at møteleder, direktør og ansvarlig Pulsen-redaktør innfører midlertidig referatforbud. Det oppheves når Arntzen helt på tampen av møtet ber om FUEs tilslutning til det nye kommunale Øya sykehjem som trolig plasseres i Håkon Jarls gate 12, der den gamle sykepleier-skolen ligger i dag.
BOVIM: – Retningen er riktig, men 20 prosent av fakultetets aktiviteter hører til i dette bygget. Vedtaket om sykehjem her forutsetter akseptable erstatningslokaler.
ARNTZEN – Kommunen har penger, og vi trenger sykehjemmet. Så la oss være prinsipielt enige. Da! er strek satt, og dere få ha en fantastisk aften. Selv skal jeg hjem å snekre.
PULSEN: Hvilket byggeprosjekt har direktøren gående?
ARNTZEN: – Direktøren snekrer nytt tregulv på soverommet.
PULSEN: – Budsjettet ligger forhåpentligvis under det vi opererer med på Øya?
ARNTZEN: – 217 kroner pr. kvadratmeter, pluss gulvpapp.
