Jan Eirik Helsejarl

Jan Eirik Thoresen  har beholdt begeistringen for sykehusprosjektet og mener Helsebygg gjør en strålende jobb. Møt helsejarlen fra Lade.

Ladegutter setter gjerne spor etter seg:
Trellen Kark, Tordenskiold, Rema-Reitan og ... JAN EIRIK HELSEJARL

(Portrettintervju hentet fra sykehusavisa Pulsen 12/10-07.
Tekst: Knut Hellerud, Tegning; Kjetil Strand)



– OG HVORDAN har regionen det i dag, doktor Thoresen?

– Jeg vil si at pasienten er på bedringens vei. Han var ganske syk og kunne lett blitt dårligere. Nå er utviklingen snudd, men vi må jobbe steinhardt med videre behandling!

JAN EIRIK THORESEN humrer godlynt og virker trygg på egen prognose. For tre kvart år siden ble han kastet inn i den tøffeste helsesjefjobben i Midt-Norge. Da hadde Paul Hellandsvik fått nok, og plutselig satt Thoresen som konstituert økonomiversting med 700 millioner i driftsunderskudd. Riksrevisor Kosmo pyntet heller ikke på omdømmet da han sørgmodig erklærte at Helse Midt-Norge ”synes å være ute av styringsmessig kontroll.”

– Det var situasjonen i fjor, ikke i år, forsikrer Thoresen.
25. mai ble han utpekt som administrerende direktør i regionforetaket, med følgende krystallklare oppdrag: HMN skal i balanse! Og 14 000 ansatte i åtte sykehus må forstå at de ikke kan brukes mer penger enn det som er budsjettert (ca. 11 milliarder i året).

– Sant å si hjalp det å bli ristet av sentrale myndigheter. Vi trengte sjokket for å sette i gang snuoperasjonen. Nå omstiller vi i stor stil og har fått tilført betydelige ekstramidler. Dermed nærmer vi oss noe som kan bli virkelig bra. Ikke minst jobbes det godt med økonomien på St. Olav for tida, sier Thoresen raust.

HAN VET NATURLIGVIS at det desidert største sykehuset må på rett kjøl for at Helse Midt-Norge skal oppnå budsjettbalanse. St. Olavs Hospital står for godt over halvparten av aktiviteten i regionen, og Thoresen kjenner virksomheten på Øya som få andre. Her spesialiserte han seg som gastrokirurg (pionér i kikkhullskirurgi), og her har han beveget seg målbevisst oppover i hierarkiet. Den siste stillingen han hadde ved sykehuset var som konstituert direktør i 2002, mellom Valborg Sund og Roar Arntzen.

– Hvorfor leder og ikke doktor?

– Jeg er fortsatt doktor og vil alltid være det. Men i stedet for aktiv pasientbehandling driver jeg behandling på overordnet nivå. Ledelse for ledelsens skyld interesserer meg ikke. Drivkraften er selve pasientperspektivet. Hvis dette forsvinner, må jeg si fra meg jobben.

FAREN FOR ABDIKASJON er nok liten. Thoresen gir sjelden opp og har alltid ”stått fram” på store og små scener – med mengder av pågangsmot, troverdighet og sjølironi. Han har til og med gått fremst i 17-mai-toget på Ringve, i full Tordenskiold-mundur!

– Bortsett fra at dere begge er ladegutter, er det noe å lære av sjøhelten når du skal erobre helseregionen?

– Sikkert, men jeg kan for lite om mannen. Var han ikke én av sønner ... ti ... eller ... tolv?

Her følger en grovt mishandlet versjon av Tordenskiolds Søvise (”Jeg vil synge om en helt ...” osv.) som bekrefter at Thoresen er klart bedre på helse enn Tordenskiold-kunnskap. Men han mener det alltid er noe å lære av ledere som har gått foran. Fra tida som avdelingsoverlege ved Regionsykehuset trekker han fram en annen gammel offiser, nemlig direktør Harald Holand.

– Han stilte tøffe og gode spørsmål. Samtidig var Holand en varm og menneskelig type.

– Som holdt budsjettene?

– Nei, og ikke fikk han mye hjelp av oss heller. Hø!

– Hva med din forgjenger Paul Hellandsvik. Plager det deg å gå etter en så markant og framsynt leder?

– Nei, jeg er sikker på at jeg kan dra denne jobben videre på min måte og ber om å bli målt på det jeg får til. Paul har lært meg mye, men jeg tror han har lært mye av meg også.

– Hvor like er dere?

– Vi er så forskjellige som ladegutter og sunnmøringer kan være. Paul er jo kjent som den visjonære, mens jeg orienterer meg mer mot nåtid og nær framtid. Med systemer og kulturer som trekker i riktig retning.

PÅ DETTE PUNKTET kan det være Thoresens sans for o-løp som slår igjennom. Direktøren er flasket opp med orientering og har lært sammenhengen mellom kart og terreng. Uten å overdrive betydningen bør det også nevnes at Thoresen (sammen med lillebror Morten, nå informasjonssjef for HiST) i sin tid var virtuos vannskiutøver på Jonsvatnet. Der lærte han at det er bedre å stå på vannet enn å gå i det.

Idrett på mange nivåer har i det hele tatt vært vesentlig for helsedirektøren. Og for å holde på fasongen, som han uttrykker det, har Thoresen nettopp gått til innkjøp av ny sykkel av hybridtypen. Men det er uaktuelt å sykle mellom Lade (bor stadig der) og HMN i Stjørdal. Men direktøren ser ikke bort fra at han sykler Birkebeineren. Han har gått rennet på ski, 20 kilo lettere, og er fullstendig klar over hva som skal til for å gjennomføre. Derfor har han nylig rigget seg til med treningsapparat i kjelleren, etter anbefaling fra kona Trine, som er fysioterapeut.

– Bruker du apparatet også?

– Jada. Tre-fire ganger i uka, hvis jeg er hjemme.

– Og det er du vel knapt med din 24 timers jobb?

– Det blir mye jobbing og seine kvelder. Men Trine sier hun ser mer til meg nå enn da jeg gikk vakter som kirurg. Vi har jo heller ikke mindreårige barn å ta hensyn til lenger.

FAMILIEMANN HAR Thoresen alltid vært, til tross for lange arbeidsdager. Han liker å samle generasjonene, med både mor og svigermor, og trives som kokk. På menyen står gjerne ”enkel og dyr mat av gode råvarer”.

– Generasjonene er for lite sammen i dette landet. Og som eldste mann i vår familie, føler jeg ansvar for fellessamlinger. Når ungene mine opplever dette, har jeg en naiv tro på at de også vil ta vare på meg når jeg blir gammel.

– Investering for framtida?

– Nettopp. Det har jeg sagt klart fra om. Man må alltid ha målet tydelig for seg!


HYTTA PÅ RØROS har vært et klart reisemål for familien Thoresen i mange tiår. Dit går turen nesten hver helg utenom de tre mørkeste månedene.

– Når jeg passerer Ålen, detter skuldrene ned. Selv om mobilen alltid er i nærheten, er dette min måte å komme unna på.

– Du kommer vel ikke unna misfornøyde rørosinger når du er både er toppsjef i helseregionen og tidligere sykehussjef i Bergstaden?

– Nei, det hender jeg blir stoppet på gata og får en ubehagelig overhaling. Dette kan bli stadig vanskeligere etter hvert, det ser jeg helt klart.

– Hva sier du til rørosinger som vil ha løfter om fortsatt sykehusdrift?

– At driften fortsetter som nå til Bevegelsessenteret på Øya står ferdig sommeren 2009. Da er situasjonen en annen, men alternative løsninger har vi ikke ennå. Jeg sier også at folk på Røros sjøl må komme med forslag til hvordan sykehustjenestene skal være i fjellregionen.

– Hva mener du bør skje?

– I dag vil jeg bare si at Røros har et godt utgangspunkt for rehabilitering. Derfor er det naturlig å tenke videre i slike baner. Dessuten må det samarbeides med Tynset.
– Rørosordføreren vil bygge nytt sykehus?

– Det vitner om positivt engasjement, men nybygg står ikke på investeringslista til Helse Midt-Norge.

– Betyr det at du avviser ideen?

– Nei, det ville være dumt å avvise den, for alle ideer må jo begynne et sted. Men det fins altså ikke penger til dette nå.

THORESEN AVSLÅR MED et smil, men helt uten den maktfullkomne arroganse enkelte toppledere lett kan venne seg til. HMN-sjefen er dialogens mann som mener det viktigste er gode helsetjenester, ikke personlig prestisje. Men han er heller ingen popularitetsjeger og gjør det klart at han ikke ser det ikke som noen høyverdig øvelse å si ja til alt. Det er beste garanti for ikke å bli gammel i jobben, ifølge Thoresen.

– Du har tatt på deg en av de mest krevende jobbene i helse-Norge. Hvorfor?

– Fordi jeg oppriktig mener at jeg kan få til bedre helsetjenester i Midt-Norge. Det er også spennende å lede en viktig sektor med så mye kunnskap og engasjement?

– Og med så mye kjeft å få?

– Ja, men jeg får masse positive tilbakemeldinger også. Ikke minst fra pasienter og pasientorganisasjoner ... men får jeg si noe mer om forskjellen mellom meg og Paul?

– Ja, for all del. Her i landet blir det jo aldri slutt på å hoppe etter Wirkola?

– Nåja, det har vært mange gode skihopp etter ham. Men poenget var at Paul i større grad enn meg følte ansvar for sykehusreformen. Jeg legger mer vekt på selve spesialisthelsetjenesten og har ikke det samme engasjementet for reformen.

– Det kan komme godt med når du ser hvor skeptiske sykehuslegene er. Over halvparten av dem mener jo at sykehusreformen har redusert kvaliteten på pasientbehandlingen, ifølge en fersk undersøkelse i Legeforeningens regi. Kommentar?

– Jeg konstaterer dette, men stiller meg undrende til faktagrunnlaget. Mange andre evalueringer er da også langt mer positive enn denne undersøkelsen fra Legeforeningen. Ellers er det grunn til å påpeke at det er flere profesjoner enn leger i sykehuset. Men det aller viktigste er hva pasientene mener om reformen.

– Ble den gjennomført for fort?

– Det var vesentlig å endre det forrige regimet og helt nødvendig at det skjedde fort. Altså er det ingen grunn til å ta sjølkritikk på tempoet. Husk at dette er en konservativ bransje. Den er mye bedre til å snakke enn til å handle.

– EKSISTERER HELSE MIDT-NORGE om fem år?

– Ja, i en eller annen form. Hvordan organisasjonen ser ut avhenger av hva vi leverer, og hva som skjer i politikken. Jeg har ingen prestisje knyttet til dagens organisering, men har ikke sett bedre modeller så langt. Et statlig sykehusdirektorat tror jeg ikke vil gi oss bedre tjenester. Det kan være langt nok fra Volda til Stjørdal, men til Oslo blir det enda lengre.

– Hva sier du til anklagene fra sykehusleger om at det er økonomiske hensyn som er blitt styrende for pasientbehandlingen?

– Jeg har aldri hørt sykehusdirektører si at de velger lønnsomme pasienter, og det er underlig at legegruppen hevder den slags. Saken er at økonomien må være i orden fordi vi skal levere god pasientbehandling, forskning, undervisning og opplæring av pasienter/pårørende. Dessuten skal vi behandle de sykeste først og ikke bruke mer penger enn staten stiller til rådighet for oss.

– Det må du vel si, som tilhører det pressen stadig kaller ”statens blåruss”?

– Dette er ingen blårussjobb! Jeg skal ikke skape aksjonærutbytte, men respekt for samfunnets budsjettrammer. Det er udemokratisk å bruke mer penger enn vi får tildelt i helsesektoren, der Norge allerede ligger på europatoppen i pengebruk. Sykehusene må klare det de fleste får til i privatøkonomien: å balansere mellom det som kommer inn og det som går ut.

– Det er lett for deg å si med lønna på 1,4 millioner i året?

– Jeg tjener godt, og er fornøyd med lønna. Men jeg kunne gjort valg der jeg tjente enda mer, og har ikke dårlig samvittighet for den godtgjørelsen styret har fastsatt. Det hjelper ingen om jeg går ned i lønn.

– Er det plagsomt å bli skjelt ut som lønnsadel i helse-Norge?

– Nei, når du tar jobber som dette, kan du ikke være engstelig for offentlig omtale og kritikk. Men det undrer meg at ikke viktigere saker blir slått opp.

– OPPGAVEDELING er viktigere. Hvem skal gjøre hva ved de midtnorske sykehusene i framtida?

– Her bør vi bevege oss med små skritt og unngå revolusjonerende grep. Utgangspunktet er at ingen sykehus skal legges ned, og med dette for øye må definere innhold og trygghet i de lokale enhetene. Dessuten vet vi, og her er jeg ganske firkanta, at volum er lik kvalitet. Det betyr at pasientbehandlingen blir bedre når vi gjør mye av det samme. Når det gjelder St. Olavs Hospital, er det viktigste å sortere bort det universitetssykehuset ikke trenger å gjøre, for å gjøre bedre det som bør gjøres. Skjønner du?

– Ikke helt. Hvilke fag og pasienter mener du det bør flyttes på?

– Det ville være dumt av meg å gå ut med det når vi er midt i tankeprosessen. Antakelig bør dette heller ikke være konkusjoner som trekkes av oss i Stjørdal. Men hvis løsningene ikke kommer lokalt, må vi se på andre metoder. Jeg regner med sterke og gode diskusjoner. Og de bør i stor grad preges av hva slags kvalitet vi skal levere hvor. Her er fødsler et meget aktuelt eksempel.

– Sterke og gode diskusjoner blir gjerne til uforsonlige, nesten hatefulle konflikter i helsesektoren. Hva kommer det av?

– Jeg vet ikke, men sektoren består av masse engasjerte folk. Skråsikkerheten blir dessverre deretter, selv om vi som helsepersonell er opplært til empati, dialog og kommunikasjon. Det er ganske pussig, ja.

– SELV KOM DU vel på kant med enkelte kolleger da du i 1999 gikk fra daværende RiT til RIT 2000, som medisinsk sjef. Er det anger å spore for den overgangen?

– Nei, jeg angrer ingenting og har beholdt begeistringen for prosjektet, der Helsebygg gjør en strålende jobb. Vi i RIT 2000-ledelsen kunne sikkert vært bedre på involverende prosesser, det ser jeg godt i ettertid. Men i all hovedsak tenkte vi riktig, og de grunnleggende ideene for det nye sykehuset er fortsatt like gode. Da tenker på slikt som mer poliklinikk og dagmedisin, færre senger, økt samhandling mellom kommuner og sykehus, sterkere arealutnyttelse, brukermedvikning og ikke minst verdiarbeid, med trygghet, respekt og kvalitet.

– Hvorfor er legekorpset så skeptisk, da?

– Den problemstillingen aksepterer jeg ikke helt. Mange leger på Øya er fornøyde, men det er et menneskelig trekk, ikke minst blant oss leger, å være skeptisk til det nye. Som avdelingssjef på kirurgen slo jeg i bordet og sa at grensen var nådd med 17 prosent dagkirurgi. Nå er prosenten 48! Men la historien ligge. Nå er vi uansett i ferd med å fullføre utbyggingen, og jeg er sikker på at det blir et flott sykehus for pasienter og ansatte. Jeg håper befolkningen i hele regionen blir stolt av dette, og at universitetsmiljøet gir den faglige stimulansen vi trenger i Midt-Norge.

– TIL SLUTT: Blir Psykiatrisenteret bygd på Øya?

– Psykiatrisenteret er en god idé som ikke er vedtatt og finansiert. Men etter høstens positive meldinger fra Helsedepartementet om mer handlingsrom for investeringer i regionene, vil jeg si at sjansene har økt for Psykiatrisenteret. Det hører opplagt med i et integrert universitetssykehus. Samtidig må jeg minne om at vi også står foran andre viktige investeringsoppgaver, som nytt sykehus i Molde, ny barneavdeling i Ålesund og et mer kompakt sykehus i Namsos. Det trengs en solid bunnplanke for både å bære disse investeringene og komme i posisjon slik at andre gode ideer kan løftes opp. Alt dreier seg heller ikke om nybygg. Det handler også om samhandling og organisering av tjenestene nærmest mulig pasienten.


Navn: Jan Eirik K. Thoresen (K for Koen)
Alder: 55 år
Stilling: Adm. direktør i Helse Midt-Norge (HMN), med 14 000 ansatte i åtte sykehus i Trøndelag og Møre- og Romsdal. Totalbudjsett: ca.11 milliarder.
Bakgrunn: Kirurg og div. helselederstillinger. Mastergrad i helseadministrasjon Bosted: Lade
Sivilstand: Gift med Trine, to barn på 20 og 23 år
Aktuell: Styrer mot budsjettbalanse